Kulturmarkseng omfatter stor spennvidde i artssammensetning og miljøforhold, som illustrert av Bilde 1–40). Felles for natursystem-hovedtypen er en spesifikk grunnleggende hevdintensitet (HI), beskrevet som trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd. Gjennom langvarig ekstensiv (’tradisjonell’) hevd har kulturmarkseng utviklet basale egenskaper som skiller den fra det systemet de ble utviklet fra, men uten at markstruktur, hydrologi eller andre basale egenskaper har blitt drastisk endret (se Artikkel 1: D3d). Kulturmarkseng er seminaturlig natur der én del av variasjonen er relatert til økokliner som også er viktige på naturmark og en annen del av variasjonen skyldes hevd-relaterte forhold.

Det er generell enighet blant økologer om at variasjonen innenfor seminaturlig, engpreget natur (det vil si kulturmarkseng) er svært kompleks og at flere, mer eller mindre korrelerte gradienter i artssammensetning og miljøforhold konkurrerer om å være viktigst. Dette kan illustreres av et sitat fra Fremstad (1997: 65), som skriver at ’kulturbetinget eng er en av de mest varierte habitattyper vi har i Norge og det [er] vanskelig å gi en inndeling som gjenspeiler de mange gradientene som finnes innen engvegetasjon’. Hun lister følgende gradienter som særlig viktige:

fuktig–vekselfuktig–tørr [avhengig av jorddybde, klima og helt lokale forhold, eller om fuktigheten varierer mye gjennom vegetasjonsperioden (vekselfuktig)]
mineralnæringsfattig–mineralnæringsrik (kalkfattig–kalkrik)
næringsfattig–næringsrik (nitrogen/fosfor-gradient)
regionalklima/vegetasjonsregion (kyst–innland, lavland–fjell, nord–sør)
slått–beite (tidligere eller nåværende driftsmåte, slåttehyppighet og beitetrykk)
brukstilstand i dag; i bruk eller under gjengroing
Alle disse variasjonsretningene inngår i beskrivelsessystemet for natursystem-hovedtypen kulturmarkseng. Av de seks graduentene er tre å betrakte som lokale basisøkokliner (’fuktig–vekselfuktig–tørr’, ’mineralnæringsfattig–mineralnæringsrik’ og ’slått–beite’), to er tilstandsgradienter (’næringsfattig–næringsrik’ og ’brukstilstand’) og den sjette gjenspeiler regional variasjon.

Øien & Moen (2006: Fig. 1) fordeler variasjonen innen naturlig og seminaturlig vegetasjon på to gradienter; ’tørr–våt’ og ’fattig–rik’. Valget av økoklinen kalkinnhold (KA) som en hovedøkoklin innenfor kulturmarkseng støttes av store mengder empiriske data. Relevante trinn anses å være fra trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 6 kalkmark (sammenlikn for eksempel Bilde 1 og Bilde 15). Trinn 2 kalkfattig anses verken å være relevant for beite- eller for slåttemark (se også Øien & Moen 2006). For at slått skulle være strevet verd, var et minimum av naturlig produktivitet nødvendig. I praksis finnes derfor knapt slåttemark med svakere mineralnæringsstatus enn svarende til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær. På tilsvarende vis var et tilstrekkelig sterkt beitetrykk nødvendig for å utvikle en beitemark, og marka måtte ha en viss produktivitet dersom ikke beiting skulle utarme marka ytterligere. Disse forutsetningene er uforenlige med kalkinnhold (KA) trinn 2 kalkfattig. Moderat kalkfattig kulturmarkseng har begrenset forekomst, og det kan vurderes om kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig og trinn 4 intermediær burde slås sammen ved inndelingen av kulturmarkseng i grunntyper. Ekspertgruppa har imidlertid vurdert at de svært artsfattige finnskjeggryene, som er særlig vanlige langs den norske vestkysten [se for eksempel Nordhagen (1922)], klart må karakteriseres som moderat kalkfattig kulturmarkseng. Dette begrunner opprettholdelsen av trinn 3 moderat kalkfattig som eget trinn ved grunntypeinndelingen av kulturmarkseng.

Både Fremstad (1997) og Øien & Moen (2006) opererer med en gradient relatert til vannressurstilgang i sine inndelinger av seminaturlig, engpreget natur. Sjörs (1954) indikerer imidlertid at det finnes to fuktighetsrelaterte økokliner i kulturmarkseng, én som er relatert til jorddybde og gjenspeiler tørkeutsatthet og én som gjenspeiler grad av sigevannspåvirkning eller normal markfukting. Sjörs sin fordeling av fuktighetsfaktorene på to økokliner er videreført i NiN som de to mer eller mindre uavhengige økoklinene uttørkingsfare (UF) og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Denne todelingen gir, etter ekspertgruppas oppfating, et viktig bidrag til å forstå variasjonen innen kulturmarkseng fordi all fuktighetsrelatert variasjon dermed blir fanget opp i gradientsystemet. Relevante trinn langs uttørkingsfare (UF) anses å være trinn 1 frisk og trinn 2 moderat tørkeutsatt, mens mark på trinn 3 svært tørkeutsatt er så lavproduktiv at disse arealene ikke (eller i ubetydelig grad) har spilt noen rolle som høstingsareal. Uten kunstig vanning har også trinn 2 moderat tørkeutsatt mark et begrenset potensiale som slåttemark, og moderat tørkeutsatt kulturmarkseng forekommer derfor for det meste som små, grunnlendte, konvekse partier i mosaikk med frisk eng. Ekspertgruppa har derfor valgt ikke å legge uttørkingsfare (UF) til grunn for grunntypeinndelingen, men heller la denne økoklinen inngå i beskrivelsesystemet for hovedtypen. Variasjonen langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) omfatter fastmarkstrinnene A1 veldrenert mark og A2 fuktmark, samt spesieltrinnet AX2 våteng. Våteng omfatter et stort mangfold av enger dannet ved drenering og tradisjonell hevd av tidligere våtmark, samt kulturmarkseng på overvømte innsjøstrender og på flommark langs elver.

Liksom i åker og kunstmarkseng er, tentativt, økoklinen engflate-engkant (EE) lagt til grunn for inndeling i grunntyper. Årsaken til dette er at ’kanter’ mellom åker og kunstmarksenger på den ene siden og fastmarksskogsmark, nakent berg eller konstruert fastmark [10] vegkant på den andre siden (Bilde 40), samt andre små ’skrapslåtter’ (Bilde 34–36) som opprinnelig er ryddet og som mer eller mindre regelmessig ble slått (og/eller beitet), faller innenfor kulturmarksengene i NiN [hos Fremstad (1997) samles ’kanter’ i to typer; F4 ’Urterik kant’ og F5 ’Kantkratt’ i den heterogene vegetasjonsgruppa F ’Rasmark-, berg- og kantvegetasjon’]. Med sin karakteristiske blanding av ’engarter’ og arter som er typisk for de tilliggende arealenhetene, skiller kulturmarkskantene seg så mye fra de egentlige kulturmarksengene at det kan forsvares å skille dem ut som separate grunntyper. Aktuelle trinn er 1 engflate og 2 engkant. Med økende tresetting øker vanligvis kantpreget (innslaget av skyggetolerante arter) i kulturmarkseng. Spesielt er dette tilfellet på slåttemark; tresatt slåttemark (inkludert slåttemarksskog; Bilde 38–39) inneholder ofte et betydelig innslag av skogarter og må derfor karakteriseres som engkant. Fordi beiting har en mer gjennomgripende effekt på artssammensetningen, er kantpreget vanligvis svakere på tresatt beitemark enn på tresatt slåttemark (jf. Bilde 37).

Kulturmarksenger kan også fordeles på to hovedkategorier på grunnlag av økoklinen grunnleggende hevdform (HF); slått (trinn 1) eller beite (trinn 2). Fra et forvaltningssynspunkt er denne todelingen svært viktig ettersom beiting og slått påvirker plantearter på ulike vis (Øien & Moen 2006). Noen plantelivshistoriestrategier favoriseres av beite, andre av slått. Mange arter som er typisk for kulturmarkseng preferer derfor beitemark framfor slåttemark eller omvendt [dette er inngående drøftet i beskrivelsen av økoklinen grunnleggenmde hevdform (HF)]. Til tross for at kulturmarksenger med lang kontinuitet i hevd, formet henholdsvis av slått og beiting, har forskjellig preg og til en viss grad forskjellig artssammensetning, er det i dag i praktisk kartleggingsarbeid oftest svært vanskelig å skille slåttemark og beitemark uten lang erfaring i å kunne avlese arealenhetenes hevdhistorie fra kjennetegn som fortsatt kan observeres. Årsakene til dette, som er inngående drøftet i Artikkel 1: D6d, er at størstedelen av kulturmarksengarealet i Norge nå er i gjengroing etter opphør av bruk, at forskjellene i artssammensetning da gradvis viskes ut, og at mye tidligere slåttemark gjennom omleggingen av jordbruket i etterkrigstiden har blitt benyttet til beite. Samtidig er det helt avgjørende for ivaretakelse av de ofte unike verdiene (artsmangfold, kulturhistoriske og estetiske verdier; Norderhaug et al. 1999) som knytter seg til kulturmarksenger at den grunnleggende hevdtypen som skapte kulturmarksenga blir videreført i skjøtselsplanen. For slåttemark er dette sterkt vektlagt i handlingsplanen for slåttemark som nå er under utarbeidelse. Riktig skjøtsel forutsetter imidlertid korrekt identifisering av grunnleggende hevdform (HF), det vil si at det blir skilt mellom følgende tre situasjoner:

Arealenheter som lar seg identifisere som slåttemark
Arealenheter som lar seg identifisere som beitemark
Arealenheter som ikke lar seg karakterisere med hensyn til grunnleggende hevdform (HF)
Samtidig som det er viktig å skille mellom situasjonene 1 og 2 så sant det er mulig, er det også viktig at arealer ikke typifiseres som slåttemark (1) eller beitemark (2) dersom det ikke er faglig grunnlag for dette. I slike tilfeller er det bedre at usikkerheten med hensyn til grunnleggende hevdform (HF) kommer fram gjennom tilordning til type. For å skille mellom disse tre situasjonene (hvorav 1 og 2 er nøstet inni 3), er nivået grunn-undertype innført som et formalisert typenivå under grunntypenivået ved inndeling av denne hovedtypen (se drøfting i Artikkel 1: D6d). Typifisering til grunn-undertype skal gjennomføres så sant det er mulig, men om dette ikke lar seg gjøre, skal usikkerheten indikeres ved at grunn-undertype ikke blir angitt.

Mens skogsmarksbegrepet står sentralt ved inndelingen av natur-fastmark (se Artikkel 4), har ekspertgruppa valgt ikke å legge vekt på forekomsten av trær (eller skog eller skogsmark) ved typeinndelingen av kunst- og kulturmark. All variasjon som relaterer seg til tresjikt og tresjiktsdynamikk, skal derfor beskrives som tilstandsvariasjon.