Samfunn dominert av ålegras [Zostera spp., først og fremst vanlig ålegras (Zostera marina)] er én av tre grunntyper innen løs eufotisk saltvannsbunn ([3] ålegraseng). Dette er den av grunntypene som det fra naturmangfoldsynspunkt knytter seg størst interesse til. Ålegras, som er en av svært få marine blomsterplanteslekter [med to arter i Norge, vanlig ålegras (Zostera marina) og dvergålegras (Zostera noltii)], forekommer på grun bløtbunn med bevegelsesenergi opp til og med middels [økoklinen bevegelsesenergi (BE), trinn 4 middels energi]. Ålegras skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom.

Ålegras kan danne vidstrakte undervannsenger. Sjøgrasenger er viktige marine natursystemer på verdensbasis (i andre deler av verden finnes andre karplanterarter enn ålegras som danner økosystemer med tilsvarende struktur). Vanlig ålegras (Zostera marina) har 20–50(–100) cm lange blader, mens dvergålegras (Zostera noltii) har maksimal bladlengde omkring 20 cm. Vanlig ålegras kan danne bestander også i fjæresonen [økoklinen oversvømmingsvarighet (OV), trinn A8 nedre vannstrand], mens dvergålegras er en sjelden fjæreart. Ålegraseng som grunntype innen løs eufotisk saltvannsbunn har dermed vanlig ålegras som bestandsdannende art.

Undervannsenger dominert av vanlig ålegras finnes fra svenskegrensa til Trøndelag og videre nordover til Finnmark. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 8 m dyp, på bunn med 0–10° helning.

Ålegrasenger er produktive samfunn med en primærproduksjon i størrelsesorden 0,5–1,0 kg karbon pr. m2 og år. Ålegrasengene huser en artsrik flora og fauna; det er funnet et artsrikt samfunn av epifytter og assosiert fauna til ålegras (Fredriksen et al. 2005). Ålegrasengene fungerer som skjulested, oppvekstområde og ’spiskammer’ for blant annet fiskeyngel og krepsdyr. De er også viktige næringsområder for ender og svaner. Tette ålegrasbestander reduserer vannets bevegelsesenergi ved å redusere bølgevirkning og strømhastighet. Ålegraset binder derfor sedimentene, stabiliserer substratet i grunne områder og rduseres faren for erosjon.

Plante- og dyrelivet som er tilknyttet ålegras var inntil nylig ikke studert i Norge, men nyere undersøkelser (Fredriksen et al. 2005) har vist at ålegrasengene huser en assosiert artssammensetning (flora og fauna) som skiller seg mye fra samfunnene som er knyttet til tangdominert fast bunn og tareskogsbunn. Sju av de 10 beste skilleartene mellom sagtang- (Fucus serratus) og ålegrasdominerte samfunn i undersøkelsen til Fredriksen et al. (2005) var epifyttiske alger (alger som vokser på selve ålegrasplanten). Den vide utbredelsen av ålegras langs kysten gir god grunn til å tro at det er betydelig regional variasjon i flora og fauna i ålegrassamfunnene.

Ved eutrofiering øker mengden påvekstalger på ålegraset så mye at ålegrasets egen fotosyntese blir redusert (lysmangel).