Fjæresone-sjøer finnes spredt langs norskekysten. De fleste vannforekomster som i dag tilfredsstiller definisjonen av fjæresone-sjø forblir fjæresone-sjø bare i en begrenset tidsperiode. Landheving (som fortsatt finner sted langs det meste av norskekysten; landet hever seg 0–4 mm årlig; se Artikkel 3: Fig. 1) fører først til dannelse av fjæresone-sjø ved at havbukter og saltvannsbasseng gradvis isoleres fra havet. Fortsatt landheving gjør at fjæresone-sjøen ender som innsjø når terskelen (mot havet utenfor) heves over fjæresonens øvre grense. Den forventete levetida til en fjæresone-sjø kan beregnes på grunnlag av landhevningshastigheten og tidevannsforskjellen på et gitt sted. Store deler av kysten utenfor Vestlandet og Nord-Norge har en landhevingshastighet under 1 mm pr. år  og enkelte steder, blant annet utenfor Lista (Farsund, Vest-Agder), er landhevingshastigheten såvidt under null. Fra Nordvestlandet og nordover er tidevannsforskjellen over 1 m. Når landhevingshastigheten er 1 mm pr. år og tidevannsforskjellen 1 m, varer en fjæresone-sjø i 1 000 år. Der landet ikke hever seg, er fjæresone-sjøene permanente. Økt havnivå, som kan bli resultatet dersom polisene fortsetter å smelte med økende hastighet, kan medføre at utviklingen reverseres, fra innsjø til fjæresone-sjø og fra fjæresone-sjø til hav. De fleste fjæresone-sjøer er små, det vil si under nedre størrelsesgrense for ordinære landskapsdel-arealenheter (10 000 m²).

En poll (fjæresone-sjø med permanent havforbindelse) har ofte brakt vann på grunn av tilsig av ferskvann innenfra (Bilde 1–3). Dypere poller kan ha bunnvann som sjelden eller aldri sirkulerer (forekomst av stagnerende saltvann i dypet og et vannsjikt av varierende tykkelse med redusert saltholdighet oppå); det vil si at de er meromiktiske (se Artikkel 6). Meromiktiske vannforekomster har oksygenfattig bunnvann og bunnsystemer som tilhører natursystem-hovedtypen permanent anoksisk saltvannsbunn og som blant annet karakteriseres ved anaerobe nedbrytningsprosesser og avgivelse av hydrogensulfidgass (H₂S).

Littoralbasseng tilføres havvann mer eller mindre regelmessig, men mangler utløp (Bilde 4) og kjennetegnees derfor av stagnerende vannmasser. I tørre og varme perioder kan stor fordampning føre til saltanriking [økoklinen marin salinitet (SA) trinn 6 saltanriket] og oppvarming av vannet. Littoralbasseng er derfor et svært spesielt levested for organismer.