Nesten halvparten av Norges landareal består av fjell og vidder. Den som har sansene med seg på fjellvandringer, og leter på de rette stedene, finner fort ut at også fjellet har en rik humlefauna. I slutten av mai eller begynnelsen av juni, når vierbuskene begynner å blomstre, er det lett å oppdage store mengder av humledronninger som samler pollen og nektar. Utover sommeren, når blomstringen er mer spredt, er det vanskeligere å finne de alpine humlene. Og faktisk er det viktigere å bruke ørene enn øynene på humlejakt i fjellet. Det er lett å høre lyden av ei humle i fjellterreng, men til tross for skarpe farger og stor kroppsstørrelse er det ofte vanskelig å lokalisere humlene når det er store arealer og lave planter i omgivelsene. Mange av fjellviddene virker nokså fattige uten særlig mye blomster om sommeren, og da er det heller ikke mange humler å finne. Det gjelder altså å finne blomsteransamlinger i fjellet om man vil studere de alpine humlene.

Fjellet har altså en helt egen humlefauna, men mange av de vanlige lavlandsartene kan også opptre over tregrensa. I lavalpin vegetasjonssone, der det er rikelig med vier og lyngvekster, er det særlig arter innenfor underslekten Pyrobombus som dominerer (særlig berghumle, lapphumle, lynghumle), samt lynggjøkhumle. Arter som lys jordhumle, kilejordhumle, markhumle, tyvhumle, åkerhumle og trehumle kan også følge med til over tregrensa, men er ikke så vanlige der som i lavlandet. Når vi beveger oss oppover i høyden, til mellomalpin vegetasjonssone, er det fjellhumlene (underslekten Alpinobombus) som dominerer. De fire artene i denne underslekten (fjellhumle, alpehumle, polarhumle og tundrahumle) trives best i kalkrike områder i fjellet. Artene har relativt lang tunge og henter derfor nektar helst fra erteplanter. På ekstrem-kalkrike fjellheier er det ofte mye av favorittplantene setermjelt, blåmjelt og reinmjelt.

I gammel litteratur angis ofte 1300 eller 1400 moh. som maksimal høydegrense for fjellhumlene (f.eks. Løken 1973). Hvis en er heldig med været, og går på de rette stedene, er det nå for tiden ikke uvanlig å finne alle fjellhumleartene på 1500 moh. i fjellet i Sør-Norge, og trolig enda høyere i kalkrike, klimatisk gunstig beliggende hellinger og på toppene. Og det er ikke bare at humlene kan hente næring så høyt til fjells. Sommeren 2014 ble det funnet et bol av alpehumle på en fjelltopp hele 1524 moh. på Dovrefjell (F. Ødegaard upubl. data). Vi kjenner ikke til at humlebol er funnet høyere til fjells i Norge. At fjellhumlene anlegger bol på fjelltoppene, er neppe en tilfeldighet. Bortsett fra at de må kunne takle det tøffe klimaet, er det trolig flere fordeler med å bo på toppen. For det første er det tidlig snøfritt på fjellheiene og rabbene, men det kan også ha sammenheng med at humlene samler seg på toppene for næringssøk eller paring. Samtidig kan toppunktet være plassert i optimal avstand fra flest mulige matkilder. I hviken grad fjellhumlene regulært anlegger bol på fjelltoppene gjenstår å se.

Kanskje er det klimaendringer som har ført humlene oppover i høyden, men det er også mulig at folk i liten grad har lett etter humler i høyfjellet før i tiden. Dersom humlene virkelig trekker oppover i høyden, kan dette være et problem der fjellene er lave og humlene ikke har noen steder å flykte når toppen er nådd. Dette er imidlertid neppe et problem særlig mange steder i Norge, men i flere andre land har fjellhumlene havnet på rødlista som følge av mildere klima. På samme måte som for andre fjellinsekter, kan en finne ansamlinger av fjellhumler på fjelltopper. Dette gjelder særlig på varme finværsdager med lite vind utpå sommeren. Hos for eksempel reinbrems antar man at dette er en effektiv strategi for å finne en paringspartner. Om våren er det heller ikke uvanlig å finne de fire fjellhumleartene under tregrensa. Men etterhvert som snøen trekker seg tilbake og blomstringen starter høyere oppover i fjellet utover sommeren, trekker disse humlene oppover i høyden.