Storklokkemose
Encalypta streptocarpa
Fuktige skudd med lange tungeforma blad.
Storklokkemose er én av to arter i slekta med karakteristiske trådformete grokorn på stengelen og i bladhjørnene. Arten er svært sjelden fertil og vokser vanlig på tørre til fuktige berg i kalktrakter i store deler av landet. Av og til kan arten finnes i store mengder, som er uvanlig for arter i denne slekta.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Stor og kraftig klokkemose som vokser i 2–4 cm høge tuer eller matter. Den kan også forekomme som enkeltskudd inne i andre pute- og mattedannende moser på bergvegger. Bladene er smalt tungeformete med en butt spiss. Hverken hunnbladene eller vanlige blad har utløpende hyalin spiss. Sporofytter er svært sjeldne og arten sprer seg gjennom stavformete grokorn som sitter i rikelige mengder langs stengelen og i bladhjørnene. Sporehuset er langsmalt og noe vridd i tørke. Overflaten er fint striert. Peristomet er velutviklet og består av to tannkranser. Kalyptraen er lang, dekker hele sporehuset og er fint fliket ved basis. Sporene er veldig små sammenliknet med de hos andre arter i slekta og måler 9–12 µm i diameter.
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- Kristian Hassel
- Opphav
- NTNU Vitenskapsmuseet
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Brune til svarte trådformede grokorn sitter i bladhjørnene (t.v.). Blad tungeforma og butte, uten hårspiss (t.h.).
Økologi
Storklokkemose er i likhet med de fleste andre arter i slekta noe kalkkrevende. Den finnes ofte i menneskeskapte miljø (f.eks. i veiskjæringer og kalkbrudd), men også i et ganske bredt spekter av naturlige habitater. Den kan vokse fra fuktig til tørt, men unngår de aller tørreste miljøene. I motsetning til de fleste andre klokkemoser finnes storklokkemose ofte i store mengder.
Utbredelse
Arten er vidt utbredt i lavlandet, men mer sjeldne i fjellet. Den er også vanlig i kalktrakter i store deler av Europa for øvrig, men mangler i Nord-Amerika.
