Kalk-beiteeng
- Innhold
- Karakteristikk [4.2]
- Utbredelse og forekomst [4.2]
- Miljøforhold og utfyllende beskrivelse [4.2]
- Andre opplysninger om grunn-undertypen [4.2]
Karakteristikk [4.2]
Kalk-beiteeng omfatter for det meste moderat tørkeutsatte, veldrenerte kulturmarkskalkenger (friske kalkenger ble fortrinnsvis utnyttet som slåttemark). Kalk-beiteenger er ofte meget artsrike, men mer grasdominerte enn tilsvarende slåttemarker og ofte dominert av enghavre (Avenula pratensis) [’kalkengenes sølvbunke’]. [4.2] kalk-beiteeng har vanligvis et relativt åpent og ofte heterogent feltsjikt. Bunnsjiktet er vanligvis sparsomt utviklet, men er oftest artsrikt. Til forskjell fra tilsvarende slåtteenger ([4.1] kalk-slåtteeng) har [4.2] kalk-beiteeng ofte et busksjikt. En annen forskjell mellom beite- og slåtteenger på kalkmark er at [4.2] kalk-beiteeng vanligvis mangler det sterke innslaget av orkideer (med hensyn til antall individer og antall arter) som kjennetegner [4.1] kalk-slåtteeng (men se beskrivelser nedenfor). Denne engtypen er som helhet mangelfullt utredet.
Utbredelse og forekomst [4.2]
Kalk-beiteeng er sjelden, men finnes i flere forskjellige utforminger. Eksempler finnes flere steder i landet. Hovudutbredelsen er knyttet til kalkberggrunn i Oslofeltet, i Gudbrandsdalen, nordre deler av Hedmark og tilgrensende deler av Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal (Oppdal, Sunndal), samt på kalkfjell og skjellsand langs kysten fra Oslofjorden til Nordland. Typen er først og fremst knyttet til mark som kan ha tilsvart kalkskog (fastmarksskogsmark, grunntypene [5] lågurt-kalkskog og [13] lågurt-lyngkalkskog).
Veldrenert kalk-slåtteeng finnes fra boreonemoral sone (BN) til nordboreal sone (NB) og fra sterkt oseanisk seksjon (O3) til svakt kontinental seksjon (C1). De er utviklet både på kalkrik berggrunn (oftest tilsvarende kalkfuruskog) og på skjellsand.
Miljøforhold og utfyllende beskrivelse [4.2]
Det er glidende overganger mellom [4.2] kalk-beiteeng og [3.2] lågurt-beiteeng, det vil si mellom kulturmarkseng på trinn 5 kalkrik og trinn 6 kalkmarklangs økoklinen kalkinnhold (KA). Det er også en kompleks sammenheng mellom markfukting [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), trinn A1 veldrenert og trinn A2 fuktmark] og kalkinnhold. Veldrenert, ’lett’ jord varmes raskt opp om våren og gir gunstige levevilkår for mange arter. Effekten på artssammensetningen har mye til felles med effekten av et kalkrikt jordsmonn. Denne effekten forsterkes av at mange arealenhetene av [4.2] kalk-beiteeng er sørlig eksponerte.
[4.2] lågurt-beiteeng er typisk for jordsmonn med høyt kalkinnhold, fortrinnsvis kalkstein, leirskifer og skjellsand.
Artsinnhold og regional variasjon [4.2]
Ulike utforminger finnes langs edafiske gradienter (jf. beskrivelsessystemet for ’andre lokale basisøkokliner’ i beskrivelsen av kulturmarkseng) og klimagradienter (regionale økokliner), og det finnes dessuten annen geografisk variasjon i artssammensetning. Den arealmessig viktigste utformingen av veldrenert kalkbeiteeng er dominert av enghavre (Avenula pratensis). Enghavreenger finnes først og fremst på kambrosilur-berggrunn på Østlandet, men ulike lokale utforminger finnes også noen steder nordover i dalene på indre Østlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet (for eksempel indre Sogn) og i Trøndelag. Enghavre-beitemarkene har gjerne litt tuet struktur og mer glissent feltsjikt enn tilsvarende slåttemarker ([4.1] kalk-slåtteeng), og grasinnslaget er sterkere. Det kan være vanskelig å skille [4.2] kalk-beiteeng fra ([4.1] kalk-slåtteeng på grunnlag av artsinnholdet. Forekomst av kubjølle (Pulsatilla pratensis) er imidlertid først og fremst knyttet til tidligere storfebeiter. Orkidéer og flekkgrisøre (Hypochaeris maculata) er eksempler på arter som først og fremst vokser i slåttemark. Også engkallartene (Rhinanthus spp.) synes å ha tyngdepunkt i slåttemark.
På samme måte som i tilsvarende slåttemarksenger ([4.1] kalk-slåtteeng) erstattes beite-enghavreengene mot nord av dunhavreenger (Avenula pubescens). Dunhavre-enger, som også er knyttet til kysten, forekommer relativt hyppig på Helgelandskysten. Det er vanskelig å skille dunhavre-dominerte utforminger av [4.2] kalk-beiteeng og [4.1] kalk-slåtteeng fra hverandre på grunnlag av artsinnholdet, men beite-engene er mer grasdominerte og forekomst av orkideer er konsentrert til grunnlendte kalkrygger som stikker opp av beitemarka, men som ikke så gjerne beites. På slike kalkrygger kan det forekomme store mengder av rødsildre (Saxifraga oppositifolia).
I Bøverdalen (Lom, Oppland) finnes et eksempel på en nordboreal utforming av veldrenert kalk-beiteeng på løsmasseavsetninger. Gras-og urtedominert vegetasjon finnes der i mosaikk med nordboreale forekomster av reinrose-hei (Dryas octopetala); fjellhei og tundra [13] reinrose-kalkhei. Karakteristiske arter i denne utformingen er bakkestarr (Carex ericetorum), fuglestarr (Carex ornithopoda), hårstarr (Carex capillaris), bergstarr (Carex rupestris), rukkevier (Salix reticulata), dunhavre (Avenula pubescens), fjellrapp (Poa alpina), reinmjelt (Oxytropis lapponica), vanlig bakkestjerne (Erigeron acer ssp. acer), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), flekkmure (Potentilla crantzii), snøsøte (Gentiana nivalis), bakkesøte (Gentianella campestris) og marinøkkel-arter (Botrychium spp.). På grunn av moderat beitetrykk, vokser her også orkideer som rødflangre (Epipactis atrorubens), brudespore (Gymnadenia conopsea), hvitkurle (Pseudorchis albida) og marisko (Cypripedium calceolus). I busksjiktet finnes blant annet myrtevier (Salix myrsinites) og dvergmispel (Cotoneaster scandinavicus).
Andre opplysninger om grunn-undertypen [4.2]
Tilstandsvariasjon: I beitemark som ikke blir holdt i hevd (brukt) forandres artssammensetningen og etter hvert forsvinner mange arter. Gjengroing av [4.2] kalk-beiteeng etter opphør av beite går vanligvis langsomt på grunn av tørkestress. Tråkkslitasje på grunn av friluftsliv kan også forsinke denne gjengroingen, for eksempel i strandnær beitemark nær Oslofjorden. Liksom på tilsvarende slåttemark sprer arter som blodstorkenebb (Geranium sanguineum) og slåpetorn (Prunus spinosa) seg inn fra kantene ved begynnende gjengroing. Forekomst av hestehavre (Arrhenatherum elatius) i ’dunhavre-enger’ i Nord-Norge er et tegn på gjengroing. Nordboreale utforminger av [4.2] kalk-beiteeng vokser raskt til med høye grasarter hvis beitetrykket blir lavere eller beitingen opphører.
Naturverdier og biologisk mangfold: [4.2] kalk-beiteenger er sjeldne i dag. Artsmangfoldet som er knyttet til dem er meget stort, med flere rødlistearter.
Vernebehov/vernemangel: Vegetasjonstyper som svarer til [4.2] kalk-beiteeng ble som helhet vurdert som sterkt truet av Fremstad & Moen (2001). I likhet med andre grunntyper av kulturmarkseng, er ikke [4.2] kalk-beiteeng spesifikt vernet i Norge i dag. Grunn-undertypen inngår imidlertid noen steder i verneområder som er vernet på grunn av andre verneverdier. I slike områder får ofte ikke kulturmarksenga den skjøtselen den trenger for å opprettholdes. Det er derfor stort behov for bedre oppfølging av lokaliteter med veldrenert kalk-beitemark.
Tilsvarende typer i andre arbeider: Kielland-Lund (1992) ’knollmjødurteng’ og ’fagerknoppurteng’; Fremstad (1997) typer G6 ’tørr, meget baserik eng i lavlandet – enghavre-eng’ og G7b ’dunhavre-dunkjempe-utforming’ (delvis; de kalkrikeste utformingene); Fremstad & Moen (2001) ’lavurteng’ (tørr rikeng i lavlandet; delvis).
Typeeksempel: Kubjelle-eng, Oslofjorden.