Forvitringsblokkmark

Forvitringsblokkmark (FP–1). Vann som fryser til is utvider seg med en kraft som er sterk nok til å sprenge fjell. Frostsprengning er en forvitringsprosess (se Artikkel 29: C1). Stående vann i små fjellsprekker har særlig stor sprengkraft. I svært frostutsatte områder fører frostbetinget forvitring, dersom prosessen får virke lenge nok, til at alt fjell sprekker opp. Resultatet blir store, mer eller mindre sammenhengende blokkmarker eller ’blokkhav’ (Bilde 1–2). På steder der frostforvitringen er særlig sterk (for eksempel på Svalbard), deles blokkmaterialet ytterligere opp og resultatet blir en mer finkornet mark, typisk dominert av stein og/eller grov grus [forvitringsgrusmark (FP–7)]. Forvitringsblokkmark (FP–1) [og oppfrysingsblokkmark (FP–2)] utgjør natursystem-hovedtypen blokkmark, mens forvitringsgrusmark (FP–7) er knyttet til polarørken.

Forvitringsblokkmark (FP–1) og forvitringsgrusmark (FP–7) finnes i svært varierende størrelse, fra små felter under skalagrensen for landskapsdel (1 ha) til sammenhengende områder som er flere km² store. Mesteparten av de indre delene av Varangerhalvøya (som tilhører det arktiske området på det norske fastlandet) er dekket av forvitringsblokkmark (FP–1) og tilhører natursystem-hovedtypen blokkmark. Forvitringsgrusmark (FP–7) forekomer først og fremst på Svalbard og er knyttet til natursystem-hovedtypen polarørken.

I Sør-Norge faller øvre høydegrense for forvitringsblokkmark (FP–1) fra øst mot vest. Øvre grense for forekomst av breer har samme høydeprofil. Denne øvregrensa har vært tolket som en nedre grense for forekomst av nunatakker, det vil si fjelltopper som aldri har vært nediset, under siste istid. Nyere forskning har imidlertid vist at breen under siste istid stedvis var så kald at bresålen må ha vært fastfrosset til underlaget. En fastfrosset bre eroderer ikke underlaget, men bevarer det uforandret. En nyere tolking knytter derfor øvregrensa for forvitringsblokkmark (FP–1) til ei grense for lang varighet av kald is under siste istid.