Strandlinje

Strandlinje (KP–1). Overgangen mellom hav og land er en viktig grense, ikke bare på grunn av de drastiske endringene i miljøforholdene som finner sted i fjæresonen (Artikkel 3), men også fordi de kreftene som virker der er viktige landformdannende prosesser. Materiale som tilføres fra landsiden har en tendens til å bli avsatt i eller nær fjæresonen, vannsprut øker frostsprengningsaktiviteten og bølger har både eroderende og transporterende kraft. Alle disse prosessene virker sammen og fører til dannelse av markerte strandlinjer, både i fast fjell og i løsmasser. Ofte reflekterer én og samme strandlinje hele mangfoldet av prosesser, både erosjon og avsetning, og inneholder former både i løsmasser og i fast fjell. Bilde 1–4 viser litt av dette mangfoldet. Ei strandlinje som er hevet opp over dagens havnivå på grunn av landheving, betegnes ’hevet strandlinje’ (Bilde 4). Strandlinjer som består av en kombinasjon av erosjonsformer og avsetningsformer framviser ofte variasjon i kornstørrelse og markfuktighet, og kan også inneholde kildeforekomster (natursystem-hovedtypene svak kilde og kildeskogsmark og sterk kaldkilde).

Strandlinje (KP–1). Strandlinjer formes lettest og raskest i løsmasser. Små strandlinjespor finnes langs kysten og langs bredden av de fleste innsjøer. Kraftig markerte strandlinjer tar imidlertid lang tid å forme, og finnes derfor bare unntaksvis langs dagens kystlinje. Dels skyldes dette at de formgivende prosessene ikke er sterke nok, dels skyldes det landhevingen som gjør at prosessene ikke får virke lenge nok på samme sted. Tidligere havnivåer har imidlertid formet omfattende (kilometerlange) strandlinjesystemer. Hovedlinjen er betegnelsen på et markert strandlinjesystem som kan ses mange steder langs norskekysten (særlig tydelig i Nord-Norge). Hovedlinjen ble dannet ved havnivået ved slutten av siste istid, for 12 800–11 500 år siden (Yngre Dryas), samtidig med Raet, som er det mest omfattende brerandssystemet i Norge og ofte betegnes hovedtrinnet [se beskrivelsen av landformenheten ende- og sidemorene (AB–1) i landformgruppa avsetningsformer knyttet til breer (AB)].

I Nord-Østerdalen og flere andre østlandsdaler fantes ved slutten av siste istid store bresjøer. I disse bresjøene ble det dannet strandlinjer som vi i dag finner igjen som vannrette striper i dalsiden. I Nord-Østerdalen kalles denne formtypen for ’sete’.