Elveslette

Publisert Sist endret

Elveslette (AR–3) dannes når smale innsjøer (fjordsjøer) til slutt blir fylt helt opp av fine sedimenter. Det islandske begrepet ’sandur’ er mer eller mindre synonymt med ’elveslette’ (Island er rikt på elvesletter på grunn av de store breene som finnes der). Elveslette (AR–3) kan også utvikles i dalbunn med så liten helning (landskapsdel-hovedtypen elveløp, grunntyper for roligflytende elveløp) at elva starter å meandrere (Bilde 5–6). Meandrering innebærer utvikling av sideveis buktninger av elveløpet ved at elva graver i yttersvingene og legger igjen materiale i innersvingene (se Artikkel 14: B). På den måten jevnes dalbunnen ut og det oppstår ei flat elveslette (AR–3). Mange typer materiale blir omfordelt i denne prosessen; gamle elveavsetninger, breelvavsetninger og havavsetninger. I dag finnes få intakte aktive elvesletter av en viss størrelse igjen i befolkede daler; arealpresset mot elvesletter er like stort som mot deltaer. Elveforbygninger er vanlige, og elvesletter er ofte bygd ut til jordbruks-, transport- og industriformål. Elveslettedannelse kan fremdeles studeres lokalt, men mange av de mest typiske gjenværende eksemplene er knyttet til mindre elver (som for eksempel elva Grimsa som er vist i Bilde 5).

Utbredelse og forekomst

Elveslette (AR–3). Prosessene som fører til dannelse av elveslette (AR–3) er aktive over hele det området som dekkes av NiN. Elvesletter finnes i alle størrelser. Liksom delta (AR–1), elvevifte (AR–4) og i prinsippet også leirslette (AR–2) kan også elveslette (AR–3) være mindre enn minstestørrelsen for en arealenhet på landskapsdel-nivået i NiN (1 ha). De største norske elveslettene er flere km2 store.

Fåbergstølsgrandane innerst i Jostedalen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane) er et svært typisk eksempel på ei stor elveslette (sandurområde). Denne elvesletta ligger der Stordalen fra vest og Sprongdalen fra øst løper sammen og danner Jostedalen (Bilde 6). Hele dalbunnen er flat og preget av elveløpsformen forgreinet elveløp (EL–1), med elveløpsgreiner som stadig flytter seg. Også meandrerende elveløp [landformenheten meander (EL–2)] finnes langs mange elveløp i dette området.