Delta

• Innhold
• Utbredelse og forekomst

Delta (AR–1). Når elveløp møter innsjø eller hav reduseres vannhastigheten i elva brått, elva mister evnen til å transportere mineralmateriale og suspendert materiale i elvevannet avsettes på innsjø- eller havbunnen. Etter hvert fyller avsetningene opp innsjø- eller havbunnen fra elveoset og utover og det dannes et delta (Bilde 1–3). Dersom materialtilførselen vedvarer, vil til slutt deltaoverflaten nå vannoverflaten som et skrånende sedimentlag utover i sjøen eller havet. Overflaten på et aktivt delta (hovedtype på landskapsdel-nivået) fungerer som en forlengelse av landmassen, som elva krysser på samme vis som den krysser andre landområder. Et aktivt delta består av en mosaikk av landsystemer (natursystem-hovedtypegruppa fastmarkssystemer) og vannsystemer (hovedtypegruppa ferskvannsystemer). Landformenheten delta (AR–1) og landskapsdel-hovedtypen aktivt delta inneholder flere landskapsdel-hovedtyper som overlapper hverandre; elveløp og/eller innsjø, fjæresone-sjø eller fjord.

Under avsmeltingen etter siste istid var elvene store og transporterte mye materiale. Mange og store deltaer ble dannet, for eksempel der breelvene munnet ut i store bredemte innsjøer eller i havet. På grunn av landhevingen (Artikkel 3) ligger de aller fleste istidsdeltaene nå (oftest) mye høyere enn dagens havnivå. Slike inaktive (’fossile’) deltaavsetninger er viktige sand- og grusressurser, som ofte er utnyttet til grustak (natursystem-typen konstruert fastmark [16] grustak) eller sandtak ([17] sandtak).

På steder der det har gått store elveløp sammenhengende fra slutten av siste istid til idag, finnes ofte terrasserte deltaavsetninger, det vil si deltaavsetninger i flere høydenivåer. Terrassene er rester etter deltaavsetninger som, etter etter en viss tid, er blitt gjennomskåret av elva. Over tid avsettes nye deltaavsetninger på et lavere nivå, som i sin tur gjennomskjæres etc. Slik har avsetningsdynamikken fortsatt fram til i dag. Resultatet er en rekke terrasser på ulike nivåer, de eldste øverst. I deltaer som i perioder eller hele tida har vært marine deltaer (se beskrivelsen av aktivt delta for forskjeller mellom grunntypene [1] aktivt ferskvannsdelta og [2] aktivt marint delta), har landheving bidratt vesentlig til å heve gamle deltaavsetninger over dagens havnivå. Slike ’deltaterrasselandskap’ finnes langs hele norskekysten og også i innlandet på steder der det fantes store bredemte sjøer.

 Elveløp som krysser aktive deltaavsetninger, kjennetegnes ved elveløpsformene forgreinet elveløp (EL–1), meander (EL–2) og kroksjø (EL–3). Delta (AR–1) inneholder ofte våtmarkssystemer som har oppstått ved gjenvoksing av innsjøer [landformenheten gjenvoksningsmyr (TM–9) i landformgruppa torvmarksformer (TM)]. Mange av de viktigste lokalitetene for en rekke organismer, ikke minst for trekkende fugl, i Norge, er grunne vann- og våtmarksforekomster i deltaer (landskapsdel-hovedtypene innsjø og våtmarksmassiv, som til sammen svarer til den vide betydningen av begrepet ’våtmark’, slik det blant annet ble brukt i arbeidet med ’Verneplan for våtmarker’ på 1970-tallet). Deltaområder er ofte under sterkt arealpress fra jordbruk, bebyggelse, industri og transport og har derfor betydelig forvaltningsfokus (http://www.dirnat.no/content.ap?thisId=500011967#Elvedelta).