Slitasje og slitasjebetinget erosjon

Hyppig ferdsel (tråkk, sykling, grilling, telting, soling, bading og andre fritidsaktiviteter) medfører slitasje på vegetasjonen og sammenpressing av jordsmonnet. Sterk slitasje kan føre til økning i arealandelen av vegetasjonsfri mark og/eller endring av artssammensetningen i favør av arter med stor resistens mot mekanisk slitasje (robuste arter) eller sterk tråkktoleranse (stor evne til regenerering fra eldre deler etter skade og/eller stor reproduksjonsevne). Blottlegging av mineraljord fremmer spiring av en rekke plantearter. Sandjord er fin nok til å være utsatt for vinderosjon og for grov til å konsolideres, og er derfor særlig utsatt for slitasjebetinget erosjon.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) er relevant på natursystem-nivået og på livsmedium-nivået i landsystemer (landstrand-delen av fjæresonesystemer, fastmarkssystemer og våtmarkssystemer).

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE4 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 4 trinn).

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) har ett økoklinuttrykk og deles, liksom eutrofieringstilstand (EU), i fire trinn (Tabell 1) på grunnlag av registrerbart omfang av slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE). Trinndelingen av slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) er også parallell til trinndelingen av ubalanse mellom trofiske nivåer (UB).

Menneskers bruk av naturen til rekreasjonsformål (tråkk, sykling, grilling, telting, soling, bading og andre fritidsaktiviteter) medfører slitasjeskader på mark og vegetasjon. Slitajepåvirkning skjer ofte i flekker med utstrekning 5–100 m og større (Bilde 1). Tråkkslitasje konsentreres ofte til stier og andre ferdselsveger, mens områdene mellom stiene ikke eller i liten grad påvirkes. I særlig attraktive områder (nær bebyggelse, for eksempel i bynære skogsområder, festival- og stevneplasser, de mest populære badestrendene etc.) kan tråkkintensiteten bli svært høy og fordele seg over et større område, med utstrekning (10–)100–1000 m. Relevant skala er 10^0,5–10³ m.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) er sterkt relatert til ferdsel med tunge kjøretøy (FK). og det er mulig å se på de to som én og samme tilstandsøkoklin. Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) og ferdsel med tunge kjøretøy (FK) forårsakes imidlertid av to distinkt forskjellige påvirkningsfaktorer; slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) skyldes tråkk og annen lettere bruk og ferdsel med tunge kjøretøy (FK) er resultatet av ferdsel med tunge, motoriserte kjøretøy. Disse påvirkningene representerer forstyrrelser med svært ulik intensitet [grad og frekvens (severity og recurrence; se Artikkel 1: D3c)] og med ulike effekter på miljøforhold og artssammensetning. Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) resulterer i at vegetasjonen slites bort og jorda komprimeres eller eroderes vekk (som for eksempel på ei populær sandstrand), mens ett enkelttilfelle av ferdsel med tunge kjøretøy (FK) i et militært øvingsfelt eller av kjøring med en stor skogsmaskin på ufrossen mark kan resultere i hjulspor som står att som djupe grøfter i marka i tiår.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) omfatter bare erosjonseffekter som direkte følge av (tråkk)slitasje. For at tråkk skal resultere i erosjon, må slitasjen være så intens at plantedekket dør tilbake og tettheten av levende røtter i jorda synker under kritisk tetthet for å binde jorda). Faktorer som fremmer erosjon er:

1. kornstørrelse (KO) trinn 3 dominert av fin sand eller trinn 4 dominert av middels eller grov sand
2. mark som i hvert fall periodevis er tørr; fuktighet binder substratpartiklene tettere sammen [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark er derfor mer erosjonsutsatt enn trinn A2 fuktmark]
3. vind som tidvis er sterk nok til å flytte sandkorn (se Artikkel 17)

På sandmark (natursystem-hovedtypen sanddynemark, i noen grad også kystnær grus- og steinmark] samvirker slitasje med, og har til dels samme effekt som, vinddeflasjon [økoklinen massebalanse:

vinddeflasjon (MB –C)].

Kvikkleireskred, som også kan ses på som erosjon i en svært vid betydning av dette begrepet, omfattes ikke av slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE). Dette gjelder enten skredet skjer ’naturlig’ eller som følge av menneskers bruk av naturen.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) adresserer (bare) slitasje som følge av menneskers egen fysiske aktivitet. Slitasje fra husdyr på beite (for eksempel tråkk og liggegroper) beskrives av enkeltvariabelen beite (BF–2), som inngår i den sammensatte tilstandsvariabelen aktuell bruksform (BF). Tråkkslitasje (og erosjon) som følge av overbeiting, for eksempel (tam)reinbeite i fjellhei og tundra, typifiseres som overbeskatning (OB). Tråkk, liggegroper og andre slitasjespor etter ville dyr (for eksempel elg i fastmarksskogsmark) har vanligvis så beskjedent omfang at det ikke er behov for å beskrive den i NiN versjon 1. Dette kan ved behov endres. I så fall vil det sannsynligvis være mest hensiktsmessig å opprette en ny tilstandsøkoklin for denne kategorien av slitasje og slitasjebetinget erosjon.

Begrepet ’slitasje’ er brukt framfor ’tråkkslitasje’ for å markere at økoklinen adresserer et breiere spekter av slitasje enn bare tråkk.

Det er stor variasjon mellom naturtyper med hensyn til hvor mye slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) de blir utsatt for (ikke alle naturtyper er like attaktive for friluftsliv og ferdsel) og med hensyn til hvor sårbare de er [se avsnittet ’virkninger av slitasje (tråkk)’].

I motsetning til bunntråling (BU) og ferdsel med tunge kjøretøy (FK), som avsetter tydelige spor med lang varighet på bunn og/eller mark, er den direkte slitasjeeffekten av menneskers aktiviteter og ferdsel en kontinuerlig (og langt mer diffus) størrelse, både i rom og tid. Slitasjeeffekt kan derfor ikke kvantifiseres på grunnlag av registrering av forekomst/fravær i gridruter eller med en annen objektiv målemetode. Trinndelingen av slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) i NiN versjon 1 blir i stedet basert på en skala med fire trinn, tilpasset registrering på natursystem-nivået (se Tabell 1). Kriteriene for trinngrenser kombinerer arealandel synlig slitasjepåvirket mark med intensiteten av slitasjeeffekten, vurdert på grunnlag av vegetasjonsdekning og artssammensetning. På livsmedium-nivået må hele livsmediet vurderes som en enhet, og trinn 3 betydelig slitasje og trinn 4 sterk slitasje er ikke relevante. Trinn 2 vil da bli betegnet ’spor etter slitasje.

Det er ikke kjent om det finnes andre metoder for tallfesting av (tråkk)slitasje.