Grunnleggende hevdintensitet

Økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) uttrykker hovedtekk i hvordan menneskets matproduksjon (jordbruksvirksomhet) har formet eller påvirket naturen, ved ekstensiv bruk over veldig lang tid, eller som resultat av kort tids intensiv bruk (for eksempel maskinell nyrydding av åkerland som dyppløyes, gjødsles og sås til). Grunnleggende hevdintensitet er en svært sammensatt størrelse, som sammenfatter dyrkingsintensiteten i seg sjøl (graden av tilrettelegging for høsting ved rydding, planering og pløying), dyrkingsmetode (tilsåing eller naturlig frøsetting) og driftsmetode (gjødsling, sprøyting og manuell eller maskinell høsting). De ulike elementene i hevdregimet henger imidlertid nøye sammen, og kan uten store vanskeligheter plasseres langs én driftsintensitetsgradient, den lokale basisøkoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI). Store investeringer i rydding og tilrettelegging for rasjonell drift springer for eksempel vanligvis ut av en intensjon om intensiv drift med moderne metoder (dyppløying, tilsåing og gjødsling), slik at investeringene gir god avkastning. Med økende hevdintensitet øker andelen av arter som betinges eller favoriseres av sterk forstyrrelse og/eller høy næringstilgang (ruderalarter, kunstmarksarter) og fremmede (innsådde) arter. En arealenhet som over lang tid (tiår eller hundreår) blir utnyttet mindre intensivt enn tidligere, vil etter hvert få sine grunnleggende egenskaper endret i retning av et mindre intensivt grunnleggende hevdregime. Tilstandsøkoklinen aktuell bruksintensitet (BI) er nåtidsparallellen til den lokale basisøkoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI).

Grunnleggende hevdintensitet (HI) er, som lokal basisøkoklin, relevant for inndeling på natursystem-nivået. Den skiller blant annet de tre hovedkategoriene av natursystemer etter type og intensitet av menneskeinnflytelse, naturmark, kulturmark og kunstmark (Artikkel 1: D3d), og ligger derfor til grunn for inndelingen av fastmarkssystemer i hovedtyper (Bilde 1–6). Skillet mellom grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 1 ingen påviselig hevd og trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd nyttes i beskrivelsessystemene for en del natursystem-hovedtyper på naturmark (se Bilde 1–2), innen flere hovedtypegrupper. Skillene mellom grunnleggende hevdintensitet (HI)  trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd, trinn 5 intensiv grunnleggende hevd og trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd benyttes for grunntypeinndeling av natursystem-hovedtypen åker og kunstmarkseng (Bilde 5–6).

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE6 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 6 trinn).

Grunnleggende hevdintensitet (HI) har ett økoklinuttrykk.

Den lokale basisøkoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI) utspenner variasjon i fundamentale egenskaper innenfor arealer utnyttet til jordbruksformål, betinget av hovedtrekk i driftform og -intensitet. Grunnleggende hevdintensitet (HI) utspenner variasjonen fra uutnyttet eller ekstensivt utnyttet naturmark (trinn 1 ingen påviselig hevd og trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd; Bilde 1–2 via kulturmark som er skapt og opprettholdt av (trinn 3) langvarig ekstensiv grunnleggende hevd (Bilde 3–4) til kunstmark med varierende grad av hevdintensitet (fra trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd via trinn 5 intensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd; Bilde 5–6). For uttømmende drøfting av begrepene naturmark, kulturmark og kunstmark, se Artikkel 1: D3d.

Definisjoner av de seks trinnene langs grunnleggende hevdintensitet (HI) er gitt i Tabell 1. Den helt parallelle tilstandsøkoklinen aktuell bruksintensitet (BI) blir benyttet til å karakterisere den aktuelle bruken av arealenheter med grunnleggende hevdintensitet (HI) fra trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd. Det er den mest intensive utnyttelsen som en arealenhet har blitt utsatt for i relativt ny tid (siste 50–100 år) som gir arealet dets grunnleggende egenskaper. Overgang til en mer intensiv aktuell bruk enn tidligere innebærer at den grunnleggende hevdintensiteten umiddelbart eller i løpet av kort tid endres. Derfor er aktuell bruksintensitet (BI) aldri mer intensiv enn grunnleggende hevdintensitet (HI). Grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 1 ikke i bruk innebærer at aktuelt bruksregime (BR) også er trinn 1 ikke i bruk (se videre Artikkel 1: D3d).

Begreper for trinnene langs grunnleggende hevdintensitet (HI) er valgt for å poengtere at det er det grunnleggende hevdregimets totale intensitet som er hovedkriteriet for trinndelingen.

Skalaen for variasjon i grunnleggende hevdintensitet (HI) har endret seg gjennom historien. Før det første store hamskiftet i jordbruket omkring 1950 [se utfyllende omtale under objektgruppa kulturspor (KS)] var jordbruket tilrettelagt for manuelt arbeid og driftenhetene var små (teigblandingssystemet). Mekaniseringen, som har pågått fram til våre dager (og som fortsatt pågår), fører til stadig større driftsenheter; små jordlapper brakklegges og store arealenheter slås sammen ved fjerning av steingjerder, bekker og andre grenser. I dag er typisk skala for variasjon i grunnleggende hevdintensitet (HI) innenfor jordbrukslandskapet mellom 30 m og 1 km (10^1,5–10³ m).

Grunnleggende hevdintensitet (HI) er en helt spesiell økoklin som gjenspeiler intensiteten i menneskets (langvarige) utnyttelse av naturen til matproduksjon. Mangfoldet i driftsformer og driftsintensitet i jordbruket gjør at det grunnleggende hevdregimet influerer på plasseringen av en arealenhet langs en rekke ulike enkeltøkokliner; graden av markbearbeiding endrer den dominerende kornstørrelsen [se beskrivelse av økoklinen kornstørrelse (KO)], tilførsler av mineralnæring (gjødsling) og uttak av biomasse (høsting) påvirker jordas syre-basestatus [se beskrivelse av økoklinen kalkinnhold (KA)], drenering påvirker vannmetningen [se beskrivelse av økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)].

Tilstandsøkoklinen aktuell bruksintensitet (BI) svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) med hensyn til trinndeling og definisjoner av trinn, men adresserer aktuell bruk.

Begrepene ’hevd’ og ’bruk’ brukes i dagligtalen om hverandre, men er i NiN gitt presise, komplementære definisjoner (se Artikkel 1: D3d). Med hevd (og grunnleggende hevdintensitet) skal forstås de jordbruksmetodene som har gitt marka dens grunnleggende egenskaper, for eksempel langvarig utnyttelse (til beite og/eller slått) som har ledet til utvikling av en kulturmark, og som skiller denne kulturmarka fra naturmarka den oppsto fra (og fra mer intensivt utnyttet kunstmark). Med bruk forstår vi aktuell påvirkning (eller manglende påvirkning) av en arealenhet.

Skillet mellom grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd og trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd markerer grensa mellom naturmark og kulturmark, og skillet mellom trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd og trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd markerer grensa mellom kulturmark og kunstmark. Disse trinngrensene er utførlig drøftet i Artikkel 1: D3d og i kommentar til nøkkelpunkt 2 – drøfting av begrepene naturmark, kulturmark og kunstmark og kommentar til nøkkelpunkt 4 – drøfting av begrepene kulturmark og naturmark og operasjonell avgrensning av de to kategoriene for natursystem-hovedtyper på fastmark (nøkkel til natursystem-hovedtyper innenfor hovedtypegruppa fastmarkssystemer).

Skillet mellom grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 1 ingen påviselig hevd og trinn 2 ekstensiv grunnleggende hevd skal defineres på samme måte som ved bruk av artssammensetningen til å karakterisere tilstandstrinn (se Artikkel 1: D3g). En arealenhet som føres til trinn 2 ekstensiv grunnleggende hevd skal ha en artssammensetning med et svakt, men påviselig innslag av arter som indikerer langvarig hevd (det vil si minst trinn 3 svak effekt på skalaen for standardisert trinndeling av tilstandsøkokliner; se Artikkel 1: D3g og Artikkel 1: Tab. 3). Typiske eksempler på grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 ekstensiv grunnleggende hevd er beiteskog (se kommentar til nøkkelpunkt 4 – drøfting av begrepene kulturmark og naturmark og operasjonell avgrensning av de to kategoriene for natursystem-hovedtyper på fastmark i nøkkel til natursystem-hovedtyper innenfor hovedtypegruppa fastmarkssystemer) og en lang rekke andre typer natur som tidligere stedvis har vært utnyttet til slått og/eller beite og som i dag fortsatt bærer preg av denne hevden (se utførlig drøfting i Artikkel 1: D3d):

• ferskvannssystemer, f.eks. stille elvestrekninger med helofyttbelte (eufotisk ferskvannsbløtbunn [5] helofyttsump) brukt til elveslått
• slåttemyrer, først og frenst grasrike rikmyrer (åpen myrflate [11] kalkrik myrflate-fastmatte og [14] myrflate-kalkfastmatte)
• strandenger (flere grunntyper innenfor strandeng og strandsump)
• åpne tørrbakker på grunnlendt mark (åpen grunnlendt naturmark i lavlandet)
• fuglefjell-eng
• rasmarksenger og skred-enger (flere grunntyper innenfor åpen ur og snørasmark og åpen skredmark)

Skillene mellom grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd, trinn 5 intensiv grunnleggende hevd og trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd tar utgangspunkt i definisjonene av markslagstyper i N5 (Bjørdal 2007; se nedenfor), men presiserer disse slik at ikke bare graden av tilrettelegging for dyrking, men også dyrkingsmetode (tilsåing eller naturlig frøsetting) og driftsmetode (gjødsling, sprøyting og manuell eller maskinell høsting) blir trukket inn. Andelen av arter som betinges eller favoriseres av sterk forstyrrelse og/eller høy næringstilgang (ruderalarter, kunstmarksarter) og fremmede (innsådde) arter øker grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd via trinn 5 intensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd, uten at det har vært gjort forsøk på å karakterisere disse trinnene ved hjelp av artssammensetningen alene.

Utgangspunktet for definisjonene av grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd, trinn 5 intensiv grunnleggende hevd og trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd, er definisjonene som benyttes i markslagsinndelingen i N5 (Bjørdal 2007):

• fulldyrka mark: ’jordbruksareal som er dyrka til vanleg pløyedjupn og som kan nyttast til åkervekstar eller til eng’;
• overflatedyrka mark: ’jordbruksareal som for det meste er rydda og jamna i overflata, slik at maskinell hausting er mogleg’; og
• innmarksbeite: ’jordbruksareal som kan nyttast som beite, men som ikkje kan handterast maskinelt. Minst 50 % av arealet skal vere dekt av grasartar eller beitetolererande urter’.

Bjørdal’s definisjoner adresserer nåtidas oppfatning av anbefalt pløyedyp og andre betingelser for det som i dag oppfattes som rasjonell bruk. For eksempel var overflaterydding en betingelse for effektiv utnyttelse av et landområde som slåttemark i tidligere tider, men på en annen måte enn i dag. For å kunne slå ei eng med ljå, ble mindre steiner fjernet mens store steiner kunne ligge igjen. Dette tilsvarer ikke tilrettelegging for maskinell høsting, og et areal som er overflaterydda på gammelmåten er derfor ikke ’overflatedyrka’ etter Bjørdals definisjon.

Fulldyrka mark er kunstmark etter definisjonen. Overflatedyrka mark (f.eks. bær- og frukthager på overflatedyrka mark) som er pløyd, tilsådd, gjødsla eller liknende er også kunstmark etter definisjonen, mens overflatedyrka, upløyd og ugjødsla mark er kulturmark [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd]. Innmarksbeite, slik det er definert av Bjørdal (2007), vil etter definisjonen også normalt være kulturmark, men innmarksbeite kan være kunstmark dersom dyrkingsmetoden og/eller driftsformen tilsier dette (Bilde 5). Det er derfor ikke en entydig sammenheng mellom markslag i N5 og grunnleggende hevdintensitet (HI) fra trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd fordi en kulturmark kan tilhøre kategoriene innmarksbeite og overflatedyrka mark, mens en kunstmark som nyttes til landbruksformål stort sett kan fordeles på trinnene fra trinn 4 moderat intensiv grunnleggende hevd til trinn 6 svært intensiv grunnleggende hevd i henhold til markslagsdefinisjonene i N5.