Oversvømmingsvarighet

Gradienten fra fullstendig til ingen vanndekning er den viktigste årsaken til variasjon i artssammensetning i den fysiske overgangssonen mellom vann og land, både langs kysten og langs ferskvannsforekomster, på steder der vannet ikke har så stor bevegelsesenergi at forstyrrelseseffekten overstyrer virkningen av alle andre miljøforhold. Varigheten av vanndekning er en viktig faktor i seg sjøl fordi ulike organismer har ulike toleranser og krav i forhold til vannbehov og uttørkingstoleranse. I tillegg virker vannet som forstyrrelsesfaktor (eroderende eller sedimenterende, og gjennom isskuring om vinteren). Variasjonen i tilførselshyppighet for havvann (til saltvannsforekomster), det vil si ’varighet av oversvømming på vannforekomst-nivå’ er inkludert som eget økoklinuttrykk langs oversvømmingsvarighet (OV).

Oversvømmingsvarighet (OV) er relevant for inndeling på natursystem-nivået.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE9 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 9 trinn).

Oversvømmingsvarighet (OV) har to økoklinuttrykk (se Artikkel 1: D2f for begrepet økoklinuttrykk), se Tabell 1.

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), som adressererer oversvømmingsvarighet for bunnen/marka, representerer en trinndeling av sjølve strandsonen (arealet som nedad er avgrenset av laveste normale vannstand og som oppad er avgrenset av høyeste normale vannstand eller som er regelmessig påvirket av bølgeslag eller sjøsprøyt). Tradisjonelt deles strandsonen i sju trinn (Tabell 2, Bilde 1–2). I tillegg inkluderes områdene ovenfor og nedenfor strandsonen (henholdsvis områder som unngår oversvømmelse og områder med permanent vanndekt bunn) som gradientendepunkter (Tabell 2). Oversvømmingsvarighet: havvannstilførsel (OV–B), som adresserer tilførselshyppighet for havvann til en vannforekomst, deles i tre trinn (Tabell 2).

Mens oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) adresserer varigheten av oversvømming på et gitt punkt på bunn/marka, adresserer oversvømmingsvarighet: havvannstilførsel (OV–B) ’oversvømming på vannforekomst-nivå’ i landskapsdel-hovedtypene fjæresone-sjø og fjord. Dersom et punkt på bunnen/marka, karakterisert ved oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), sammenliknes med vannspeilnivået, karakterisert ved oversvømmingsvarighet: havvannstilførsel (OV–B), littoralbassenget, svarer trinn A2 supralittoral til trinn B1 sporadisk, trinn B2 periodisk til trinnene fra  og med trinn A3 øvre landstrand til og med trinn A8 nedre vannstrand og trinn B3 permanent til trinn A9 permanent vanndekt bunn (Bilde 1–5)

Økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) beskriver variasjon på overgangen mellom vann og land (se Artikkel 3), det vil si i fjæresonen og i flomsonen. Økoklinen deler vannstandsvekslingssonen i 6 trinn og i tillegg skilles ut et trinn A2 supralittoral for overgangssonen mellom vannstandsvekslingssonen og ’ekte’ landsystemer. Den vertikale utstrekningen av fjæresonen [7 trinn langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A); fra og med trinn A2 supralittoral til og med trinn A8 nedre vannstrand] bestemmes hovedsakelig av tidevannsforskjellen, med unntak for supralittoralsonens høydeutstrekning som bestemmes av graden av eksponering for vær og vind (tilførsel av havsalt gjennom sjøsprøyt). Den vertikale utstrekningen av flomsonen bestemmes av faktorer som påvirker vannføringen i elver og vannstanden i innsjøer (for eksempel vanntilførselen og, i regulerte vannforekomster, reguleringsregimet). Den horisontale utstrekningen av soner som omfatter ett enkelt trinn langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) bestemmes av markas/bunnens helning og vannstandsvekslingssonens vertikale utstrekning. Typiske sonebredder er fra 10 cm til 100 m, eller enda mer på store arealenheter av strandeng og strandsump [11] saltmudderflate (10^–1–10² m).

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) er en viktig økoklin som i utgangspunktet er tilpasset bruk i mer eller mindre stillestående vann, salt eller ferskt (innsjø) , der varigheten av vanndekning [i saltvannssystemer sammen med vannets saltholdighet, som fanges opp av marin salinitet (SA)] er den viktigste effekten vannet har. I rennende vann (elveløp) er andre effekter av vannet mer framtrendende for artssammensetningen enn oversvømmingsvarigheten som sådan. I elveløp motvirkes dessuten artenes problemer som følge av redusert oksygentilgang ved oversvømmelse av at rennende vann er rikere på løst oksygen enn stillestående vann. Relasjoner mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) og økoklinene vannets bevegelsesenergi (BE), kornstørrelse (KO), massebalanse (MB) og vannforårsaket forstyrrelse (VF), samt årsaker til at ikke oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) blir lagt til grunn for inndeling av åpen flomfastmark og flomskogsmark, er drøftet i Artikkel 14.

Relasjoner mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) og vannforårsaket forstyrrelse (VF) i innsjø og fjæresonesystemer, og en begrunnelse for å legge oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) til grunn for oppdeling av hovedtyper i disse systemene, er gitt i Artikkel 14: C.

Våtmarksdelen av økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), det vil si  trinn A3 tuenivå, trinn A4 fastmatte og trinn A5 mykmatte, utgjør torvmarksparallellen til landstrandsdelen av økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A). Likheter og forskjeller mellom de to økoklinene er drøftet i avsnittet ’relasjon til andre økokliner’ under beskrivelsen av økoklinen vannmetning (VM)].

Utnyttelse av landstranden [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) fra trinn A3 øvre landstrand til trinn A5 nedre landstrand] langs innsjøer på finkornete substrater (silt og leire) til jordbruksformål fører over tid til at det utvikles karakteristiske våtenger. Vannmetningen er antakelig viktigere enn oversvømmingen i seg sjøl for at disse våtengene utvikles. Våtenger utgjør derfor vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) spesialtrinn AX2 våteng.

Begrepene land- og vannstrand er vel etablerte begreper, liksom de tilsvarende fagbegrepene hydrolittoral, geolittoral, supralittoral og epilittoral.

Oppdelingen av sjølve stranda i sju soner (trinn) langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) følger svensk/fennoskandisk tradisjonell havstrandterminologi [for eksempel Sjörs (1967)]. Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), trinnene fra og med trinn A3 øvre landstrand til og med trinn A9 permanent vanndekt bunn, er entydig definert på grunnlag av varigheten av oversvømming (Tabell 2, Bilde 1–2). Grensa mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral og trinn A2 supralittoral er vanskeligere å definere entydig. På svært eksponerte kyststrekninger står saltspruten til tider langt innover land, og på slike steder finnes derfor saltelskende arter (halofytter) på bergknauser og i klippevegger flere hundre meter innenfor øvre flomål. Grønlie (1948) beskriver dette fra de ytterste øyene på Røst i Lofoten (Nordland). Til tross for at disse øyene har en bredde (langs framherskende vindretning) på inntil 1 km og når 250 m over havet, skriver Grønlie (1948) at det ikke er mulig å finne det vanlige skillet mellom kystberg og innlandsberg på disse øyene fordi også øyenes indre deler er eksponert for betydelig sjøsprøyt (’washing by sea’) og hele vegetasjonen derfor får innslag av halofile arter. Idéen om to soner over normalt flomål, ’supralittoralsonen’ som tilføres havvann i form av direkte sjøsprøyt og ’epilittoralsonen’ som tilføres havsalt i form av aerosoler, går i hvert fall tilbake til Sernander (1917). Du Rietz (1932) bruker begrepene ’hygrohalofytt’ og ’aerohalofytt’ om planter som kan leve henholdsvis i supralittoralsonen og epilittoralsonen. Supra- og epilittoralsonene øker i horisontal og vertikal utstrekning med økende grad av eksponering for vær og vind. På de mest eksponerte stedene består kysten av nakent fjell, og det er derfor først og fremst på nakent bergsubstrat at det er vanskelig å trekke en klar øvre grense for fjæresonen. På steder som er mindre sterkt eksponert finnes oftest ei skarp grense mellom de to sonene fordi den direkte påvirkningen fra saltvann er direkte utslagsgivende for landplanters nedre grenser mot stranda. Et typisk trekk, som kan gi grunnlag for operasjonell grensetrekking mellom oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral og trinn A2 spralittoral er at lyngarter som for eksempel krekling (Empetrum nigrum) og røsslyng (Calluna vulgaris) mangler i supralittoralsonen (Bilde 2).

Med vekslende intervaller forekommer sjøsaltepisoder; det vil si spesielle vær- og vindforhold som medfører transport av sjøsalt langt (i ekstreme tilfeller inntil 10–15 km) innover land. Sjøsaltepisoder kan ta livet av eller sterkt redusere vitaliteten til landlevende arter med lav salttoleranse, som for eksempel furu og krekling. Fordi sjøsaltepisoder finner sted så sporadisk (og de biologiske effektene er til dels dårlig dokumentert), er (foreløpig) ikke oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A1 epilittoral delt videre inn i en nedre sone som sporadisk utsettes for sjøsaltepisoder og en øvre sone.

Grensa mellom supra- og epilittoralsonen er vanskeligere å trekke for ferskvannssystemer fordi vannvirkningen ikke følges av (og manifesterer seg gjennom) forekomsten av arter med spesielle miljøkrav (på samme måte som halofyttene i saltvannssystemer). Et pragmatisk trinngrensekriterium kan være øvre normale flommål (for eksempel 10-årsflommen) og/eller øvre grense for høy vannstand eller ytre grense for påvirkning fra elve- og fossesprut.

Mange av planteartene som kan leve i fjæresonesystemer har relativt vid toleranse overfor oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A), og spenner derfor over flere trinn langs denne økoklinen. De karakteristiske artsrike strandengene som domineres av rødsvingel (Festuca rubra) og har rikelig forekomst av urter, for eksempel gåsemure (Potentilla anserina), fjørekoll (Armeria maritima), tusengylden (Centaurium spp.) og rødtopp (Odontites vernus) samt arter som også kjennetegner kulturmarkseng [for eksempel tiriltunge (Lotus corniculatus), ryllik (Achillea millefolium) og småengkall (Rhinanthus minor)], er knyttet til oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn/mark (OV–A) trinn A3 øvre landstrand. De like karakteristiske, men mer artsfattige engene som domineres av saltsiv (Juncus gerardi), som gjerne inneholder strandkryp (Glaux maritima), strandkjempe (Plantago maritima) og strandstjerne (Tripolium pannonicum), er først og fremst knyttet til trinn A4 midtre landstrand.