Eufotisk ferskvannshardbunn

Eufotisk ferskvannshardbunn omfatter elvebunn og innsjøbunn med dominerende kornstørrelse > 16 mm og tilstrekkelig lysinnstråling til at det er positiv netto fotosyntese. Eufotisk ferskvannshardbunn omfatter såvel fast fjell som blokk-, stein- og grov grusdominert bunn (Bilde 1). Karplantevegetasjon mangler vanligvis på eufotisk ferskvannshardbunn, men påvekstsamfunn dominert av moser og/eller grønnalger, eller dyresamfunn (blant annet insekter) kan forekomme.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 20 – ferskvannskildebunn (F2) mot andre hovedtyper på eufotisk ferskvannsbunn dominert av uorganiske sedimenter
• Avgrensningskommentar 22 – eufotisk organisk ferskvannsbunn (F5) mot relevante hovedtyper på eufotisk ferskvannsbunn dominert av uorganiske sedimenter
• Avgrensningskommentar 23 – eufotisk ferskvannshardbunn (F6) og eufotisk ferskvannsbløtbunn (F7)

Kort om grunntypeinndelingen

Eufotisk ferskvannshardbunn deles i ti grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

1. Bevegelsesenergi (BE)
2. Kornstørrelse (KO)
3. Kalkinnhold (KA)

Den antatt viktigste økoklinen på ferskvannshardbunn er vannets bevegelsesenergi (BE), som varierer mellom ytterpunktene trinn 1 stille vann og trinn 6 meget sterk energi. Variasjonen langs bevegelsesenergi (BE) reflekterer ikke bare variasjon i bevegelsesenergi i seg sjøl, men fanger samtidig opp variasjon i forstyrrelseseffekten av vann og i helning (HE)(skillet mellom innsjø og elv; se Artikkel 5 og drøfting av grensa mellom landskapsdel-hovedtypene elveløp og innsjø). Flere grunner til valget av bevegelsesenergi (BE) for inndeling aveufotisk ferskvannshardbunn finnes i Artikkel 14: B og C. Ferskvannshardbunn spenner over variasjon i kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkbunn; trinn 1 ombrogen er ikke realisert fordi vann som er eller har vært i kontakt med hardbunn etter definisjonen er jordvann (Artikkel 13: B). Hardbunn spenner per definisjon over kornstørrelse (KO) trinn 6dominert av grov grus til trinn 9 (fast) fjell.

Inndelingen i ti grunntyper på grunnlag av bevegelsesenergi (BE), kalkinnhold (KA) og kornstørrelse (KO) er vist i Fig. 1. Økoklinen bevegelsesenergi (BE) er delt i tre samletrinn, mer eller mindre på samme måte som i andre natursystem-hovedtyper i saltvannssystemer og fjæresonesystemer (se beskrivelser av annen fast eufotisk saltvannsbunn, fjæresone-vannstrand på fast bunn og strandberg). Grensene for samletrinnene er trukket mellom bevegelsesenergi (BE) trinn 2 meget svak energi og trinn 3 svak energi, og mellom trinn 4middels energi og trinn 5 sterk energi. I utgangspunktet kan det innenfor elveløp finnes variasjon i bevegelsesenergi (BE) fra trinn 2 meget svak energi til trinn 6 meget sterk energi, mens bølgevirkningen også kan være betydelig [bevegelsesenergi (BE) i hvert fall til og med trinn 4 middels energi] i store innsjøer der hardbunnspartikler [kornstørrelse (KO) trinn 6dominert av grov grus og større] er rimelig stabile. Derfor finnes betydelig overlapp mellom innsjø og elv med hensyn til forekomst av ulike kornstørrelser. Grunntyper for midtre samletrinn langs bevegelsesenergi (BE) har derfor det praktiske navnet ’i vann i bevegelse’, som kan henspeile på innsjøvann med betydelig bevegelssesenergi eller rennende vann. Det er behov for klargjøring av hvilken egenskap ved bevegelsesenergi (BE) som er utslagsgivende for variasjon i artssammensetningen for ulike organismegrupper. Det er mulig at maksimal bevegelsesenergi (BE) i løpet av en en periode på kanskje 1–10 år bestemmer substratets stabilitet og gjør at arter med lav motstandsevne (resistens) ’mister fotfestet’ og må etablere seg på nytt. Men det er også mulig at lengden på perioder med lav bevegelsesenergi har betydning. Alle innsjøer kan ha stillestående vann i lange perioder, mens elvevann alltid vil være i bevegelse. Dersom minste bevegelsesenergi har betydning for artssammensetningen, vil det være hensiktsmessig å dele hovedtypen i elvebunn og innsjøbunn. Den kunnskapsoppbyggingen om bunnsamfunnene som finner sted for å kunne vurdere vannforekomster etter prinsippene i EUs vannrammedirektiv, vil kunne bidra med svar på disse spørsmålene (se også Artikkel 5).

Langs økoklinen kalkinnhold (KA) går et hovedskille mellom kalksjøer (trinn 6 kalkbunn) og kalkrike sjøer (trinn 5 kalkrik). Et annet viktig skille går mellom trinn 4 intermediær og trinn 2moderat kalkfattig. Ekspertgruppa har valgt å legge denne tredelingen av kalkinnhold (KA) til grunn for grunntypeinndelingen av eufotisk ferskvannsbunn.

Hardbunn omfatter kornstørrelser > 16 mm, og fordeler seg naturlig på to grupper, kornstørrelse trinn 6 dominert av grov grus og trinn 7 steindominert på den ene siden og trinnblokkdominert og trinn 9 (fast) fjell på den andre siden. Dette er også et skille mellom dominans av løsmasser transportert av breer og/eller elver og dominans av stedegent materiale. Ettersom løsmassematerialet ofte er svært heterogent med hensyn til opphav og dermed også med hensyn til bergartssammensetning, er variasjon langs kalkinnhold (KA) bare lagt til grunn for grunntypeinndeling av eufotisk ferskvannshardbunn innenfor de groveste kornstørrelsene.

Kombinasjonen av kornstørrelse (KO) trinn 6 dominans av grov grus og trinn 7 steindominert og bevegelsesenergi (BE) trinn 1 stille vann eller trinn 2 meget svak energi forekommer vanligvis ikke. Kalkinnhold (KA) blir mindre viktig for artssammensetningen når vannets bevegelsesenergi er høy. Antallet grunntyper i et forenklet grunntypeskjema blir dermed 10 (Fig. 1).

Liksom i saltvannssystemer, finnes på eufotisk bunn i ferskvannssystemer variasjon i artssammensetning relatert til dyp. Denne variasjonen kan uttrykkes som variasjon langs to lokale basisøkokliner, som ikke er helt uavhengige av hverandre (Fig. 2):

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) gjør det mulig å skille mellom permanent vanndekket bunn og vannstrand innenfor dybderelatert lyssvekking i vann (DL) trinn 1 eufotisk langbølgesone, øvre del. Strandsonen langs innsjøer og elver utgjør vanligvis et så smalt belte at det ikke er hensiktsmessig å dele ferskvanns-vannstranden (trinnene A6–A8) i tre enkelttrinn i beskrivelsessystemet. Vannstandsfluktuasjoner gjør det også vanskelig å gjennomføre oppdeling av vannstranden i praksis.

Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) omfatter to trinn innenfor eufotisk ferskvannsbunn; trinn 1 eufotisk langbølgesone, øvre del og trinn 2 eufotisk langbølgesone, nedre del. Skillet mellom disse trinnene gjenspeiles i ei grense mellom ferskvannsbunn med karplanter (trinn 1) og ferskvannsbunn der karplanter mangler men der moser og kransalger kan finnes. Moser og alger tåler høyere hydrostatisk trykk enn karplanter og har positiv netto fotosyntese ved lavere lystilgang

Ferskvann i alminnelighet (og ferskvannshardbunn i særdeleshet) finnes langs hele den regionale økoklinen bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A), fra trinn A1boreonemoral sone (BN) til trinn A7 høgalpin sone (HA) samt i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ) på nordkysten av Finnmark og trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) på Svalbard. Plassering til bioklimatisk seksjon (BH) er mindre viktig for artssammensetningen på ferskvannsbunn (enn i fastmarkssystemer).

Omfanget av regional variasjon i artssammensetning innenfor ferskvannshardbunn er ikke godt kjent, men blant moser (på stein og berg i elver) finnes såvel arter med sørlig som arter med nordlig utbredelse.

Beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannshardbunn inneholder, foruten generelle tilstandsøkokliner, den økoklinen vassdragsregulering (VR) (se Fig. 3). I framtidige versjoner av NiN kan også overbeskatning (OB) være aktuell som hovedtypespesifikk variabel i beskrivelsessystemet.

Beskrivelsessystemet for eufotisk ferskvannshardbunn inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

En landformenhet, elvebanke (AR–5) i landformgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR), forekommer i tilknytning til eufotisk ferskvannshardbunn. Denne inngår derfor i beskrivelsessystemet for landformvariasjon i denne hovedtypen (Fig. 5).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.