NA Natursystem

Natursystem er det laveste naturtypenivået i NiN der hele økosystemet, det vil si den levende delen (plantene, dyrene, soppene og mikroorganismene), den ikke-levende delen og de viktige prosessene typeinndeles samlet. Natursystem er det sentrale naturtypenivået i NiN. Natursystem-inndelingen er fullstendig dekkende for det norske fastlandet samt havområdene og arktiske øyer under norsk suverenitet. Typeinndelingen på natursystem-nivået fanger opp variasjon på den relativt fine romlige skalaen der variasjon i artssammensetning på bunn og mark [grunnelementet i økosystemet; se Artikkel 1: D2f] først og fremst finner sted. Rettesnoren for natursystem-inndelingen er 25 meters lineær oppløsning og kartleggbarhet i målestokken 1:5 000, det vil si at en type natur i utgangspunktet må dekke 100 m2 for å bli oppfattet som en egen arealenhet på naturtypenivået natursystem. En arealfigur med denne minste akseptable arealutstrekningen tilsvarer en figur som dekker 4 mm2 på et naturtypekart. I tillegg finnes noen opplagte kandidater for hovedtyper av natursystemer, med svært spesielle miljøforhold og forekomst av en rekke arter som mangler i andre natursystem-hovedtyper, men som sjelden eller aldri tilfredsstiller dette arealkravet (for eksempel kilder og grotter). Disse regnes også som hovedtyper på natursystem-nivået. Inndelingen på natursystem-nivået i NiN følger en lang tradisjon for inndeling av natur på et ”mellom-skalanivå”. Det er derfor mange likheter mellom inndelingen på natursystem-nivået i NiN og plantesamfunns- og vegetasjonstypeinndelinger for Norge, inkludert Fremstads vegetasjonstypeinndeling for Norge fra 1997 og habitattypeinndelingen i det europeiske naturinndelingssystemet EUNIS. Natursystem-naturtypenivået er særlig relevant for planter og sopp, men også for dyregrupper som fordeler seg langs de samme økoklinene som planter (edderkopper, løpebiller og planteetende insekter). De fleste arter av større og/eller bevegelige dyr som fugl og pattedyr forholder seg til naturvariasjon på grovere skalaer, det vil si naturtypenivåene landskapsdel og landskap). Natursystem-inndelingen har to strengt hierarkiske nivåer (generaliseringsnivåer), natursystem-hovedtypegruppe og natursystem-hovedtype (som er hovedenheten i typesystemet). En inndeling i grunntyper innenfor hovedtypene (på grunnlag av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene) inngår som element på tredje nivå i hierarkiet som del av et fleksibelt beskrivelsessystem for fullstendig natursystem-karakteristikk. Beskrivelsessystemet gir grunnlag for å karakterisere natursystemene med hensyn til alle seks kilder til variasjon: lokale basisøkokliner, tilstandsøkokliner, regionale økokliner, dominans, objektinnhold og landformvariasjon. Inndelingen på natursystem-nivået er grundig beskrevet i Artikkel 1. I Artikkel 1: E2a drøftes det teoretiske grunnlaget for inndelingen, Artikkel 1: F1 inneholder inndelingsprinsippene og Artikkel 1: G2a gir et overblikk over natursystem-inndelingen i NiN versjon 1. Natursystem-inndelingen har på det øverste generaliseringsnivået fem hovedtypegrupper; saltvannssystemer, fjæresonesystemer, ferskvannssystemer, våtmarkssystemer og fastmarkssystemer. Disse deles i henholdsvis 15, 7, 7, 9 og 30, til sammen 68, natursystem-hovedtyper. Av disse er 59 naturmark, 2 er kulturmark (kulturmarkseng og kystlynghei) og 7 er kunstmark (se Artikkel 1: D3d for forklaring av begrepene naturmark, kulturmark og kunstmark). De 68 natursystem-hovedtypene deles i til sammen 385 grunntyper. En fullstendig oversikt over inndelingen av natursystemer i hovedtypegrupper, hovedtyper og grunntyper finnes i Artikkel 1: Vedlegg 2. To veger fører inn til natursystem-inndelingen: • Gaffelgreinet bestemmelsesnøkkel for hovedtypegrupper og hovedtyper med klikkbare hjelpetekster (kommentarer) til nodene (forgreiningspunktene) i nøkkelen • Direkte valg av hovedtypegruppe eller hovedtype fra et naturtypetre For hver hovedtype finnes en detaljert beskrivelse etter et standard oppsett. Denne beskrivelsen inkluderer en begrunnelse for valg av økokliner til grunntypeinndelingen og for valg av økokliner og andre kilder til variasjon til resten av beskrivelsessystemet for hovedtypen. Avgrensning mot nærstående hovedtyper er drøftet i klikkbare avgrensningskommentarer.