5-6 Kupert høyfjellslandskap

Kupert høyfjellslandskap omfatter ås- og fjelltopplandskap på det norske fastlandet og i norsk arktis med relativt relieff over 200 m målt innen løpende ruter (naboskap) på 1 km², som hovedsakelig ligger over den klimatiske skoggrensa. Alpine landformer kan dominere.

Stort relativt relieff (stor høydevariasjon i terrenget innenfor små områder) gir kupert høyfjellslandskap et ’dramatisk’, oppbrutt preg. Frekvensen av stup, bratte skråninger og landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) er større i kupert høyfjellslandskap enn i småkupert høyfjellslandskap (Bilde 6–7). Det er stor variasjon i terrenguro (TF–4) og relativt relieff (TF–1) innenfor kupert høyfjellslandskap, og mengden av bergvegger (stup) og høyden på disse er en viktig kilde til variasjon i landskapskarakteren. ’Alpint landskap’ er en uformell betegnelse på ekstreme utforminger av kupert høyfjellslandskap, karakterisert av spisse fjellformasjoner med tind (EB–7) og botn (EB–6) som dominerende landformenheter. Slike ’alpine landskap’ finnes særlig langs kysten. Mange kystfjell (Bilde 7) stakk opp over iskanten under istidene, for eksempel Sunnmørsalpene, Lyngsalpene, Lofoten og Spitsbergen.

I arktis forekommer kupert høyfjellslandskap helt ned til havets nivå, der typen kunne vært betegnet kupert arktisk fjell-landskap.

Karakteriserende landskapsdeler er ras- og skredområder. Elveløp og innsjø kan forekomme.

Viktige natursystem-hovedtyper er fjellhei og tundra, snøleie, forvitringsblokkmark, nakent berg, til dels også oppfrysingsmark og oppfrysingstundra. Lokalt forekommer breer (snø og isdekt fastmark) og i tilknytning til disse breforland og snøavsmeltingsområde.

Breer med morener i breforland er karakteristisk for høyestliggende utforminger av kupert høyfjellslandskap. Tind (EB–7) og botn (EB–6) er dominerende landformenheter der landskapet har et alpint preg. Ulike typer morenerygger [mange ulike landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1) og drumlin og radiære morenerygger (AB–3)] samt flyttblokk (AB–5) forekommer. Ulike landformer knyttet til frostprosesser (FP) forekommer, men det bratte terrenget gjør at forvitringsblokkmark (FP–1) og strukturmark (FP–3) sjelden er framtredende landformer. Fra nedre del av mellomalpin bioklimatisk sone og oppover er all jord ustabil og flytjordsvalk (ML–8) er en dominerende mikro-landform.