3 Fjord- og dallandskap

Fjord- og dallandskap omfatter store fjord- og dalsystemer, inkludert fjordsjøer (det vil si langstrakte sjøer i dalbunner, for eksempel Mjøsa, Randsfjorden, Gjende og Bygdin), som er tydelig avgrenset mot landskapet omkring. Fjord- og dallandskap omfatter alt areal under dalkanten, inkludert fjord- og dalsidene.

| Lars Erikstad

| Lars Erikstad

• 
• Lisens
• CC BY-SA 4.0
• Opphav
• Lars Erikstad
• Last ned (2.2 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Bilde 3

Fjord- og dallandskap, nedskåret fjordlandskap utgjør et viktig karaktertrekk i det norske landskapet. Bildet viser Aurlandsfjorden med Nærøyfjorden som kommer inn fra venstre bak neset midt i bildet (Sogn og Fjordane). Dette er et av de to norske fjordsystemene som finnes på UNESCO sin verdensarvliste. Fjorden har en nedskjæring på rundt 1000 meter over havnivået og 400 meter under havets nivå.

• 3-3 Nedskåret fjordlandskap

Fjord- og dallandskap skal, ifølge definisjonen, være relativt skarpt avgrenset fra landskapet omkring (oftest ås- og fjelltopp-landskap, i blant slettelandskap). Breer kan grave ut svært dype nedskjæringer, og daler som er resultatet av breers erosjon er derfor ofte skarpere avgrenset fra landskapet omkring enn elvegravde daler. Elver mister derimot sin evne til å grave i dybden når de nærmer seg havnivå fordi vannets strømhastighet avtar når terrenget blir slakere. Bre-erosjon er hovedårsaken til dannelsen av dype fjorder med terskler (for eksempel Sognefjorden, som med et dyp på 1 306 m er blant verdens dypeste og med en lengde på ca. 204 km er verdens nest lengste fjord – den lengste er Scoresbysundet på Øst-Grønland), og til dannelsen av dype fjordsjøer. Flate dalbunner er ofte et resultat av at bre-eroderte bassenger er fylt opp med leire-, silt- og/eller sandholdige sedimenter [for eksempel landformenhetene leirslette (AR–2) og elveslette (AR–3); se Bilde 4].

Landformasjonen dal, som definerer denne hovedtypen, favner størrelsesvariasjon fra de minste små bekke- og sprekkedalene til de store dype vestlandsdalene og de vide hoveddalene på Østlandet. Dalenes karakter bestemmes først og fremst av de geologiske prosessene som har dannet dem. Ytterpunkter er V-dal (ER–2), som ene og alene er resultatet av elvers og bekkers graving, U-dal (EB–1) som er resultatet av breers erosjon og sprekkedal (IK–7) som er resultatet av dypforvitring fulgt av erosjon. I naturen finnes et enormt mangfold av former knyttet til forsenkninger i terrenget fordi ulike gravende prosesser ofte samvirker og fordi også andre prosesser, for eksempel frostprosesser og massebevegelse på land, kan spille inn. Også bergartsegenskaper som for eksempel hardhet (Artikkel 19) og struktur (forekomst av oppsprekkings- og svakhetssoner, foldinger etc.) påvirker dalenes utseende. Sulebak (2007) drøfter geomorfologiske prosesser som er involvert i daldannelse og gir en god oversikt over teorier som er framsatt for å forklare fjord- og daldannelse (se også Artikkel 29).

Fjord- og dallandskap deles i grunntyper på grunnlag av to kriterier; plassering langs en vertikalgradient fra havbunnen via kysten (fjord) til land (dal), og relativt relieff (nedskjæringens dybde i forhold til bredden).

Fjord-og dallandskap deles i fem grunntyper:

Relativ arealandel av ulike landskapsdel- og natursystem-typer (både hovedtyper og grunntyper) utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsnivået. Grunntypebeskrivelsene inneholder informasjon om karakteristisk objektinnhold.

Forekomst og mengde av ulike landformenheter samt de to geomorfometriske variablene relativt relieff (TF–1) og terrenguro (TF–4) utgjør et generelt beskrivelsessystem for landformvariasjon på landskapsnivået (Fig. 1). Grunntypebeskrivelsene inneholder informasjon om karakteristiske landformer.