Natursysteminndelingen utgjør sammen med beskrivelsessystemet en helhet i NiN. Begge disse to delene er nødvendige for en fullstendig beskrivelse av naturvariasjonen, og dermed for at NiN-systemet skal gi mulighet for å beskrive alle relevante naturegenskaper. Til sammen gjør typeinndelingen og beskrivelsessystemet det mulig å karakterisere naturområder fullstendig.

Semi-standardiserte variabler

Variasjon som ikke kan beskrives ved hjelp av uLKM er sortert på ni grupper av Kilder til variasjon. Variasjonen langs disse beskrives ved bruk av variabler som er definert så presist som mulig, men som er delt i  klasser eller trinn uten noen direkte referanse til hvor mye variasjon i artssammensetning de gir opphav til.

1 Artssammensetning

Omfatter «de artene som lever sammen innenfor et gitt område» og beskrives ved å angi hvilke arter som forekommer og eventuelt også deres mengde.

2 Geologisk sammensetning

Dette er parallellen til artssammensetning, og omfatter «bergarter, mineraler, jordarter, jordsmonn og eventuelle fossiler som finnes innenfor et gitt område».

3 Landform

Omfatter «mer eller mindre distinkt terrengform (overflateform på land eller utforming av bunnen i saltvanns- eller ferskvannssystemer) som kan gis en felles karakteristikk på grunnlag av egenskaper som ofte er forårsaket av én enkelt eller en kombinasjon av distinkte landformdannende (geomorfologiske) prosesser».

4 Naturgitte objekter

Omfatter «fysisk observerbare, romlig avgrensete elementer som helt eller for det meste består av umodifiserte livsmedier og som ikke inngår i et natursystems vanlige bunn- eller marksystem».

5 Menneskeskapte objekter

«Fysisk observerbare gjenstander som helt eller for det meste består av sterkt modifiserte eller syntetiske livsmedier og som er resultatet av menneskers virksomhet».

6 Regional naturvariasjon

Omfatter «variasjon i makroklimatiske og/eller andre miljøforhold som gir opphav til mønstre på grov romlig skala (karakteristisk skala for variasjon typisk > 1 km)», og svarer direkte til «regionale økokliner» i NiN versjon 1.

7 Tilstandsvariasjon

«Variasjon i miljøforhold som gir opphav til mønstre som er observerbare i et relativt kort tidsrom, typisk mindre enn 100(–200) år, og som ikke endrer det aktuelle systemets grunnleggende egenskaper, og den variasjonen i artssammensetning den gir opphav til».

8 Terrengformvariasjon

Omfatter «variasjon i terrengets overflateformer som kan beskrives ved kontinuerlige variabler som for eksempel relativt relieff og terrengujevnhet».

9 Romlig strukturvariasjon

Omfatter variabler som beskriver observerbare arealegenskaper (størrelse, omkrets etc.), vertikal samfunnsstruktur (sjiktning, tresjiktsdekning) etc., som blir beskrevet ved hjelp av flere ulike variabeltyper, (se kapittel B4e i Artikkel 3).

Det semi-standardiserte beskrivelsessystemet på natursystem-nivået er ikke hovedtypespesifikt, det vil si at det ikke er foretatt noen hovedtypevis utvelgelse av variabler fra variabellista for hver enkelt kilde til variasjon. Den semi-standardiserte delen skal så langt som mulig gjenbruke godt innarbeidete kategoriseringer når slike finnes for den aktuelle kilden til variasjon.

Standardiserte variabler

Alle Lokale komplekse miljøvariabler (LKM) kan i tillegg til å være byggestener i grunntypeinndelingen også brukes for å beskrive ytterligere detaljer i et økologisk rom. De kalles da Underordnede lokale miljøvariabler(uLKM). Variasjonen langs uLKM beskrives etter mønster av variasjonen langs andre LKM, men uten å gi opphav til grunntyper. Disse regnes som en del av Beskrivelsessystemet.

Lokale komplekse miljøvariabler

Lokale komplekse miljøvariabler (LKM) er definert som «variabler som hver består av flere enkeltmiljøvariabler som samvarierer i mer eller mindre sterk grad, og som gir opphav til variasjon i artssammensetning på relativt fin romlig skala og som har en virkning som vedvarer over relativt lang tid [typisk mer enn 100(–200) år]»

Teori

Det fleksible beskrivelsessystemet skal inneholde alle variabler som er nødvendig for å beskrive all variasjon innenfor alle kilder til variasjon som anses relevante for presis beskrivelse av naturvariasjonen innenfor alle hovedtyper. Beskrivelsessystemet i NiN versjon 2 er utformet som følger (se NiN[2] Artikkel 1, kapittel B4d for utfyllende beskrivelse):

  1. Beskrivelsessystemet inneholder én og bare én fullstandardisert del, for lokale (komplekse) miljøvariabler (LKM) som ikke tilfredsstiller kravet om betydelig variasjon i artssammensetning innenfor en hovedtype (variasjon innenfor hovedtypen < 2 ØAE; variasjon mellom tyngdepunkter for grunntypekandidater < 1 ØAE), men som i denne hovedtypen tilfredsstiller definisjonen av underordnet lokal miljøvariabel (uLKM: ‘lokal kompleks miljøvariabel som innenfor en og samme hovedtype gir opphav til tyngdepunkter for utforminger av naturtyper med observerbar forskjell i artssammensetning (økologisk avstand 0,5–1,0 ØAE)’. Det fullstandardiserte beskrivelsessystemet for LKM består derfor av de uLKM som omfatter (minst) to (standard) basistrinn innenfor en hovedtype. Denne delen av beskrivelsessystemet er hovedtypespesifikk og gir brukerne mulighet til å definere utforminger innenfor grunntypene (se kapittel A2d). Med utforming menes ‘variasjon innenfor grunntyper, definert ved en kombinasjon av trinn eller deltrinn langs variabler som uttrykker variasjon i hovedtypens karakteriserende naturegenskap, men som ikke er viktig nok til å gi opphav til grunntyper’.
  2. For alle andre kilder til variasjon som er relevante for beskrivelse av naturvariasjon på natursystem-nivået, er i NiN versjon 2 utarbeidet et semi-standardisert beskrivelsessystem i form av ei liste med (komplekse) variabler som er beskrevet så presist som mulig og som er gjort gjenstand for en pragmatisk klasse- eller trinndeling.
  3. Det semi-standardiserte beskrivelsessystemet på natursystem-nivået i NiN versjon 2 er ikke hovedtypespesifikt, det vil si at det ikke, som ledd i utformingen av sjølve NiN-systemet, er foretatt noen hovedtypevis utvelgelse av variabler fra variabellista for hver enkelt kilde til variasjon.
  4. Det semi-standardiserte beskrivelsessystemet skal, så langt som mulig, ‘gjenbruke’ godt innarbeidete kategoriseringer når slike finnes for den aktuelle kilden til variasjon.

Fra reint statistisk synspunkt kan variabler i beskrivelsessystemet deles i sju kategorier (statistiske variabeltyper): kontinuerlig variabel (K; ‘variabel som i utgangspunktet kan angis med en hvilken som helst tallverdi, eventuelt innenfor et intervall, på en måleskala’), binær variabel [B; ‘variabel med to mulige utfall; forekomst (1) og fravær (0)’], andelsvariabel (A; ‘variabel som uttrykker andel av en maksimumsverdi, på en skala fra 0 til 1 eller i prosent’), ikke-ordnet faktorvariabel (F; ‘variabel med et endelig antall klasser som mulige utfall, og der disse klassene ikke kan ordnes på naturlig vis’), ordnet faktorvariabel (O; ‘variabel med et endelig antall trinn som mulige utfall, og der disse trinn er naturlig ordnet fra “minst” eller “minst av” til “størst” eller “mest av”’) og telle-, tetthets- og konsentrasjonsvariabler (T; ‘variabel som gir uttrykk for antallet enheter av en gitt type innenfor en arealfigur, eventuelt pr. arealmål-enhet’). I tillegg kommer flerdimensjonale (sammensatte) variabler som en sjuende kategori (M), bestående av flere enkeltvariabler (eller sammensatte variabler) som hører sammen og til sammen beskriver et fenomen. Hver av enkeltvariablene tilhører en av kategoriene K, B, A, F, O eller T nevnt over. Variabler som tilhører kategoriene A og T blir angitt på standard måleskalaer som er forklart i Tabeller A1–1 og A1–2 og Fig. A1–1 i Artikkel 3. Referansebaserte variabler (R-variabler) er andelsvariabler der en tilstand tallfestes ved bruk av ett eller oftest to valgte referansepunkter, en ‘nulltilstand’ og en ‘ekstremtilstand’ (Fig. A1–2; se NiN[2] Artikkel 1, kapittel B4g for detaljer).

Fordi uLKM identifiseres og beskrives som ledd i en integrert prosess for å definere typer og LKM, er den fullstandardiserte og hovedtypespesifikke delen av beskrivelsessystemet som baserer seg på uLKM inkludert i hovedtypebeskrivelsene og behandlet i kapitlene B og C. De øvrige ni kildene til variasjon som inngår i beskrivelsessystemet for natursystem-nivået er behandlet i kapittel D.