Lapphumle er en fjellart som av og til også går ned i lavlandet. I Sør-Norge er denne svært vanskelig å skille fra berghumle. Den nordnorske formen har karakteristiske tegninger i flotte fargekombinasjoner.

Dronning og arbeidere

Dronning av lapphumle Bombus lapponicus, nordlig form, Lakselv i Finnmark.

Bakre legg (tibia), innside

Innsiden av bakre tibia av berghumle Bombus monticola (gjelder også lapphumle Bombus lapponicus). Merk at det nedre, ytre (bakre) hjørnet av leddet er nesten vinkelrett, og går ikke ut i en spiss pigg som hos alpehumle og polarhumle.

Dronningen av lapphumle er liten (lengde ca. 17 mm), og er på størrelse med en arbeider av alpehumle. Fargetegningene varierer geografisk. I Nord-Norge har de fleste dronninger et bredt gulaktig kragebånd og skutellbånd på den for øvrig svarte mellomkroppen. Bakkroppen er gulaktig på sidene av første bakkroppsledd (T1), mens T2 og T3 er oransjerøde i kontrast til T4 og T5 som har mye gule hår. I Sør-Norge har de fleste dronninger lite eller ikke noe gult på krage og skutell, og de gulaktige hårene på bakkroppen er begrenset til sidene på T4 og T5. Arbeidere ligner i fargemønster på dronningene. 

Hanner

Hann av lapphumle Bombus lapponicus, mørk form som da ligner mer på berghumle.

Hanner av lapphumle har tegninger som dronningene, men med gul hårdusk i ansiktet og bred, gulaktig krage og skutell. Undersiden har lyse hår.

Geografisk variasjon

Lapphumle opptrer i ulike fargeformer i Norge. Disse var tidligere ansett som egne underarter. Den nordlige formen finnes i Nord-Norge og er den eneste formen som finnes på Finnmarksvidda og i Øst-Finnmark. Den mørke formen er ellers utbredt i hele landet. En overgangssone mellom de to formene finnes fra Nord-Trøndelag og nordover. De er lette å skille fra hverandre på at den nordlige formen har tydelige gule hår på T1 ogT4–T5, mens den mørke formen er oftest nesten ensfarget rødlig på T2–T5, eller kun svakt lysere på T4–T5.

Utbredelse

Lapphumle er utbredt i Fennoskandia og østover gjennom Russland. Den finnes fra høyereliggende skogsområder til høyt opp i fjellet. Utbredelsen i Norge er mangelfullt kjent da kartene i Løken (1973) ikke skiller mellom lapphumle og berghumle. Det hun omtaler som underarten B. l. scandinavicus av lapphumle kan både være mørke populasjoner av lapphumle og berghumle, som har en overlappende utbredelse. Resultater fra DNA-strekkoding indikerer imidlertid at arten er vanlig i hele fjellkjeden fra Rogaland i sør til Finnmark i nord.

Levesett

Lapphumle dominerer i høyereliggende fjellskog og lavalpin sone i fjellet, men kan også av og til forekomme i lavlandet, særlig på vår og forsommer.

Tiden fra forekomst av dronninger på vingene om våren til produksjon av kjønnsindivider var mindre enn to måneder i Nord-Sverige (Svensson 1979). Dronninger er registrert fra 6. mai til 24. september, arbeidere fra 3. juni til 2. september og hanner fra 15. juni til 1. september (disse datoene er hentet fra Løken (1973) og inkluderer også berghumle).  

Bolet til lapphumle plasseres oftest under bakken i et gammelt smågnagerbol, men det er også funnet i en fuglekasse. Størrelsen på kolonien er liten; maksimalt antall kokonger funnet i et bol i Norge er 61. Kolonisyklusen er kort. 

Forvekslingsarter

Pannefure

Utsnitt av panne hos lapphumle Bombus lapponicus (A) og berghumle Bombus monticola (B). Merk den kraftigere punkturen på panneflaten (a) og den kraftigere punktuerte pannefura (b) hos lapphumle sammenlignet med tilsvarende punktur hos berghumle (hhv. c og d).

Bakre basitarsus

Bakre basitarsus av lapphumle Bombus lapponicus (A) og berghumle Bombus monticola (B). En tenkt linje på tvers av leddet (a), der den hvirvlete behåringen skiller lag (behåringen svinger oppover leddet over linjen og nedover leddet under linjen), ligger nær leddets bredeste punkt (b) hos monticola, mens denne linjen ligger langt over leddets bredeste punkt hos lapponicus.

Lapphumle kan lett forveksles med berghumle, som er av samme størrelse. Arten er ofte svært vanskelige å bestemme bare på fargemønster, med mindre det er tydelige gulaktige hår på bakkroppen. Slike individer er trolig lapphumler. Berghumler har dessuten, i motsetning til lapphumler, varierende mengde svarte hår på T2. Den sikreste karakteren som skiller lapphumle fra berghumle, er en liten fure fra øvre kant av øyet (se bilde av pannefure). En annen god karakter finnes på dronningens bakre basitarsus. En tenkt linje på tvers av leddet, der den hvirvlete behåringen skiller lag, ligger nær leddets bredeste punkt hos berghumle, mens denne linjen ligger langt over leddets bredeste punkt hos lapphumle (se bilde av bakre basitarsus). Flere andre skillekarakterer er beskrevet av Svensson (1979).

Hanner av lapphumle dufter som parfyme, i motsetning til hanner av berghumle som har en mer diskret lukt. Lapphumlas genitalier skiller seg fra berghumles på at den krokformete spissen av penis er smal og paralell i spissen i motsetning til berghumlas som har en kuleformet utvidelse i spissen (se bilde av genitalia). Se for øvrig Svensson (1979).

En annen forvekslingsmulighet er arbeidere av alpehumle og polarhumle, som er av samme størrelse som dronninger av lapphumle (og berghumle). De førstnevnte kan best utelukkes på at de mangler en tydelig utstående pigg nederst på bakre tibia, og at de har lengre avstand fra øyet til kjevebasis enn bredden av kjevebasis (a>b på skjematisk figur av humlehode).

Taksonomisk bemerkning: Lapphumle og berghumle ble skilt som egne arter på basis av at hannene har ulike feromoner og at dette samsvarer med forskjeller i morfologi hos både hanner og hunner (Svensson 1979). Nyere genetiske undersøkelser (Cameron et al. 2007, Gjershaug et al. 2013) støtter at det klart dreier seg om to atskilte arter.

Friese (1912) beskrev scandinavicus som ny underart av lapphumle og Løken (1973) fulgte denne oppfatningen, og mente at vi i Norge hadde to underarter av lapphumle. Hun skriver at underarten B. l. lapponicus (den nordlige formen) finnes i Finnmark, mens underarten B. l. scandinavicus (den mørke formen) finnes i Sør-Norge og nordover til Finnmark med overlappende utbredelse med B. l.  lapponicus i Nord-Norge. Typeeksemplaret av scandinavicus (som oppbevares ved Tromsø museum) tilhører imidlertid ikke arten lapphumle, men berghumle (Svensson 1979). Den skandinaviske underarten av berghumle bør derfor betegnes som Bombus monticola scandinavicus (Friese, 1912). Bombus monticola inndeles for øvrig totalt i fem ulike underarter som er geografisk atskilt. Hvorvidt de mørke og de nordlige formene av lapphumle bør tilhøre ulike underarter er et uavklart spørsmål.