Vingespenn

32-34 mm.

Kjennetegn

Framvingen er metallisk blåsvart, svakt gjennomsiktig, og har tre langsgående røde flekker. Den ytterste av disse er svakt tilspisset ytterst og tydelig innsnevret på midten. Svært sjelden finnes det individer med fem atskilte flekker. Bakvingen er rød med relativt smal svart kant. Normalt tegnede eksemplarer kan ikke forveksles med andre norske arter. Arten kan forveksles med smalkantet bloddråpesvermer som forekommer i Sverige, som også har tre røde bånd på framvingen, men kan skilles fra denne på følgende trekk: antennene er betydelig smalere, framvingens røde flekker er skarpere avtegnet, den midtre flekken er tydeligere innsnevret på midten og mer eller mindre tilspisset ytterst, mens den hos smalkantet bloddråpesvermer er kraftig utvidet, diffust avgrenset og drar seg diagonalt mot vingekanten. Bakvingens svarte kantbånd er noe bredere enn hos smalkantet bloddråpesvermer.

Totalutbredelse

Østlig art som finnes fra østlige deler av Europa østover gjennom Ural, Kaukasus og Sibir til Mongolia. Arten er utbredt i både Sverige, Danmark og Finland, men er sjelden og lokal i alle disse landene.

Utbredelse i Norge

Arten forekommer i Gudvangen i Aurland i Sogn, og det foreligger enkeltfunn fra Vågå i Oppland (1961) og Tokke i Telemark (1991).

Unge stadier

Eggene er hvitgule og legges i ett til to lag på bladene av ulike erteplanter, primært knollerteknapp og gulflatbelg, men også kløver (Trifolium) er angitt. Larven er kort og lysegrå med svarte flekker. Den første sommeren inntar larven kun litt næring før den gjør seg klar for overvintring. Utviklingen fullføres om våren/forsommeren. Som hos de fleste bloddråpesvermere kan larven sannsynligvis overvintre flere ganger før den fullfører utviklingen. Forpuppingen skjer i en avlang, grå til sølvhvit kokong som vanligvis festes skjult i vegetasjonen.

Flyvetid

Juni - juli.

Økologi

Arten forekommer dels på blomsterenger og åpne områder i løvskog, dels i blomsterrike fjellskråninger. Flukten er langsom og svirrende, og sommerfuglen oppsøker særlig blomster av ulike erteplanter. I Aurland flyr arten i en bratt, frodig fjellside som holdes naturlig åpen av snøras i vintersesongen. På verdensbasis er båndbloddråpesvermeren en utpreget kontinental/østlig art, og den norske biotopen på Vestlandet må regnes som utypisk for arten.

Bestandsstatus og trusler

Båndbloddråpesvermeren er i dag bare kjent fra én norsk lokalitet og kan være sterkt truet i Norge. Regionen er imidlertid relativt dårlig kartlagt, og det er ikke usannsynlig at arten har flere populasjoner i området. I det øvrige Norden har båndbloddråpesvermeren gått drastisk tilbake siden 1800-tallet. Den antas å være utdødd i Danmark og er nær utdødd i Finland. I Sverige har den forsvunnet fra store deler av sitt tidligere utbredelsesområde og finnes i dag kun lokalt i sør. Tilbakegangen skyldes sannsynligvis først og fremst tap av egnede leveområder som resultat av nye driftsformer i jord- og skogbruket. Populasjonen i Aurland er i mindre grad berørt av menneskelig aktivitet, men tilbakegangen i våre naboland påvirker trusselbildet også for den norske bestanden ved å redusere muligheten for genflyt mellom populasjonene.