Tussmørkesvermerne er representert med 15 arter i Norge, og omfatter noen av våre aller største sommerfugler. Tussmørkesvermerne er for det meste sterke flygere, og fem av de norske artene opptrer kun som sjeldne immigranter sørfra. De fleste artene har kraftig, strømlinjeformet kropp og smale vinger. Mange arter søker nektar i skumringen, og de utmerker seg ved å stå stille i luften som en kolibri når de spiser. Larvene er som regel utstyrt med et karakteristisk horn på enden av kroppen.

Artene i denne familien har kraftig, spoleformet kropp, relativt smale og lange framvinger og små, nesten trekantede bakvinger. Kroppsbygning og vingeform gjør dem til sterke flygere, og enkelte arter er kjent for å kunne trekke flere tusen kilometer. Antennene er fortykket nær midten eller enden og ender ofte i en liten krok. Hunnene har smalere antenner enn hannene.

De fleste artene er ivrige nektarsøkere, og til forskjell fra andre sommerfugler setter de seg ikke ned for å spise, men står stille i lufta foran blomstene som en kolibri. Sugesnabelen er vanligvis svært lang og når med letthet ned i dype nektarsporer. Næringssøket foregår som regel i skumringen, derav familienavnet, og svermerne kan lett observeres mens de flyr fra blomst til blomst på f.eks. syrin, kaprifol eller petunia. Senere på natta tiltrekkes de gjerne av lyskilder. Noen arter flyr om dagen, blant annet de to humlesvermerne (Hemaris spp.) som med sine gjennomsiktige vinger og stripete kropper etterligner humler. Enkelte arter tar ikke til seg nektar og har redusert sugesnabel. I Norge gjelder dette lindesvermer (Mimas tiliae), kveldpåfugløye (Smerinthus ocellata) og ospesvermer (Laothoe populi).

Larvene til tussmørkesvermerne har en karakteristisk hornlignende utvekst bakerst på kroppen. Denne er redusert hos noen arter. Når de blir forstyrret, løftes forkroppen samtidig som hodet trekkes inn i brystsegmentet. Dette resulterer i en sfinx-lignende positur som har gitt familien det latinske navnet. Noen arter har store øyelignende flekker foran på kroppssiden, noe som gir en viss skremselseffekt på predatorer. Når den er fullvoksen, forlater larven vertsplanten og legger ut på en lengre vandring på jakt etter et egnet forpuppingssted. På dette stadiet blir de ofte lagt merke til mens de vandrer langs veier og fortauer.

Alle artene overvintrer som pupper, og forpupningen skjer i et lett spinn i strøsjiktet eller nede i bakken. Fem av de norske artene er immigranter som ikke kan overvintre her. Det gjelder vindelsvermeren (Agrius convolvuli), dødninghodet (Acherontia atropos), dagsvermeren (Macroglossum stellatarum), oleandersvermeren (Daphnis nerii) og hvitribbet vandresvermer (Hyles livornica). Mye tyder på at også mauresvermeren (Hyles gallii) langt på vei er en migrant hos oss, men hvorvidt den kan overvintre her er fortsatt uvisst.

Tussmørkesvermerne omfatter drøyt 1400 arter, og de fleste av disse lever i tropene. I Norden er det funnet 19 arter, og 15 er påvist i Norge.