Lusene er en liten orden med parasittiske insekter som lever i pels- og fjærdrakten hos pattedyr og fugler. Lus er små, flattrykte og helt vingeløse. De er utrustet med korte, kraftige bein med krumme klør som de bruker til å klamre seg fast til verten. Eggene festes til hår eller fjær, og nymfer og voksne livnærer seg av enten hud, hår, fjær, oljesekreter eller blod fra verten. Lusene er vanligvis svært artsspesifike, og mennesket er vert til to arter: flatlus (Phthirus pubis), samt hode- og kroppslus (to separate underarter av Pediculus humanus).

Antall og utbredelse

Lusene er en liten orden med om lag 5 000 beskrevne arter på verdensbasis. Lus forekommer på alle kontinenter inklusive Antarktis. De er også blant de svært få insektene som har inntatt det marine miljø, som parasitter i pelsen hos sel. I Norge er det registrert 19 arter fordelt på 4 familier.

Anatomi

Kroppsbygning hos typiske representanter for underordenene Ischnocera og Anoplura

Lusene er små, flattrykte insekter som helt mangler spor av vinger. Øynene er redusert eller mangler helt, og antennene er svært korte og består av maks 5 ledd. Munndelene er ganske variable. Hos de sugende lusene (Anoplura) er munndelene stikkende og kan trekkes inn i hodet. De fleste øvrige lus har bitende munndeler som dog er sterkt modifisert. Beina er korte og kraftige og er utstyrt med krumme klør, en tilpasning til å holde seg fast i hår eller fjær. Kroppen er ofte mer eller mindre dekket av kortere eller lengre, stri behåring.

  • Hodet er velutviklet. Hos de sugende lusene er det smalere enn brystet, mens de bitende lusene vanligvis har hode bredere enn brystet. Fasettøynene er redusert eller helt fraværende, og panneøyne mangler. Antennene er korte, tråd- eller kølleformede, og består av 3-5 ledd. Munndelene er plassert under hodet. De er vanligvis bitende (kjever), relativt små og sterkt modifiserte. Hos de sugende lusene danner munndelene en sugende stillett som er festet fremst på hodet, og som kan trekkes inn i hodekapselen.
  • Brystet er ganske lite. Hos de sugende lusene er brystsegmentene sammensmeltet og bare utydelig avgrenset fra hverandre.
  • Beina er korte og kraftige. Hos de bitende lusene består foten av to ledd, og det siste leddet bærer to krumme klør. Hos de sugende lusene består foten bare av ett ledd. Dette mangler klør men er selv kloformet og artikulerer innover mot en tilsvarende kloaktig utvekst på innsiden av skinneleggen.
  • Bakkroppen er oval og flattrykt, vanligvis uten påfallende endevedheng.

Eggene er store, og limes fast enkeltvis til hårstrå eller fjær. De har et lokk på enden, og kan ha forseggjort mikroskulptering eller andre utvekster.

Nymfene ligner de voksne insektene.

Ordenskjennetegn

Lus kjennetegnes først og fremst ved den flattrykte kroppen, de korte antennene og de spesialiserte munndelene. Sugende lus kjennes lett på beina, hvor det enslige fotleddet er kloformet og artikulerer innover mot skinneleggens innside istedenfor utover mot skinneleggens utside som hos øvrige insekter. Bitende lus minner sterkt om vingeløse støvlus (som de også er nært beslektet med). De kan skilles fra støvlus ved at antennene maks har fem ledd, og ved at de mangler støvlusenes karakteristiske bulende munnskjold.

Systematikk

Lusene har tradisjonelt blitt delt i to underordener: Pels- og fjærlus (Mallophaga) og ekte lus (Anoplura). Den siste underordenen utgjør en naturlig (monofyletisk) gruppe, men pels- og fjærlus er ikke en naturlig gruppe og blir i nyere klassifikasjoner delt opp i tre separate underordener: Amblycera, Ischnocera og Rhyncophthirina. Underordnene Anoplura, Amblycera og Ischnocera finnes i Norge, mens Rhyncophthirina, som kun omfatter noen få arter, er begrenset til Afrika hvor de parasitterer elefanter og vortesvin.

Underordenene Amblycera og Ischnocera omfatter de bitende lusene. Flertallet av artene i disse gruppene parasitterer fugler mens et mindretall lever på pattedyr. Underfamilien Anoplura omfatter de sugende lusene. Samtlige arter i denne gruppen lever på pattedyr, og gruppen omfatter blant annet de to luseartene som har mennesket som vert: hodelus og kroppslus.

Nyere studier iser at lusene har sitt evolusjonære utspring innenfor støvlusene (orden Psocoptera), og i en del nyere klassifikasjoner slås derfor lusene og støvlusene sammen til én orden, Psocodea. Lusenes nærmeste slektninger innenfor støvlusene er de vingeløse artene innenfor underordenen Troctomorpha. Flere studier tyder også på at underordenen Amblycera har utviklet seg fra en annen støvlusgruppe enn de øvrige lusene, og at lusene slik de er definert i dag dermed ikke utgjør en naturlig gruppe.

Lus og støvlus tilhører de hemimetabole insektene, dvs. insekter med ufullstendig forvandling. Deres nærmeste slektninger antas å være trips (orden Thysanoptera) og nebbmunner (orden Hemiptera).

Økologi og livssyklus

Sellus (Echinophthirius horridus)

Sellus er en av meget få insekter i marint miljø. Den 3,5 mm store lusen lever i pelsen hos en rekke selarter.

Hodelus (Pediculus humanus ssp. capitis)

Hodelus er den vanligste lusetypen på mennesket. Den lever i hodehår og livnærer seg av blod.

Alle lus lever som parasitter i pels- eller fjærdrakten til pattedyr og fugler. Unikt for lusene i fohold til andre parasittiske insekter er at hele livssyklusen tilbringes på verten. Eggene er svært store i forhold til det voksne dyret, og sementeres fast enkeltvis til hår eller fjærstråler ved hjelp av et lim som skilles ut fra en spesiell kjertel. Nymfen ligner det voksne insektet og lever på samme måte som denne. Lusene klamrer seg fast til hårstrå eller fjær, og den flattrykte kroppsfasongen og de store klørne gjør dem vanskelige å fjerne. De bitende lusene livnærer seg først og fremst av hår eller fjær, av hud og av eventuelle oljeholdige avsondringer fra verten. De sugende lusene livnærer seg av blod som de suger ved hjelp av sine stikkende munndeler. Lus kan påtreffes hos de fleste fuglegruppene, samt hos alle pattedyrgruppene unntatt kloakkdyr, maurslukere, beltedyr, hvaler, sjøkyr og flaggermus. Mangelen på lus hos beltedyr, hvaler og sjøkyr er forståelig siden disse gruppene helt eller delvis mangler pels. Det er derimot et mysterium at lusene ikke har klart å parasittere flaggermusene, som ellers fungerer som verter for et bredt spekter av blodsugende insekter og midd. Lusene har til gjengjeld klart å kolonisere pelsdrakten hos sel og fjærdrakten hos pingviner, og de er dermed blant de svært få insektene som har inntatt det marine miljø.

Hver luseart er som regel ganske vertsspesifik, og oppholder seg ofte også bare på en spesifik del av verten. Et eksempel på dette er menneskets tre regulære lusetyper, hodelusa (Pediculus humanus ssp. capitis), kroppslusa (Pediculus humanus ssp. humanus) og flatlusa (Phthirus pubis). Førstnevnte art (Pediculus humanus) er delt i to underarter som ikke kan skilles utseendemessig men som utnytter forskjellige deler av kroppen vår. Hodelusa lever på hodet mens kroppslusa trives innenfor klærne på resten av kroppen, fortrinnsvis i skrittet. Begge artene livnærer seg av blod. Molekylære studier har vist at menneskets to lusearter har fulgt med oss gjennom vår evolusjonære historie siden før vi skilte lag med de øvrige apene. Deres nærmeste slektninger lever på våre nærmeste slektninger sjimpansene og gorillaene. De to underartene hode- og kroppslus later til å ha skilt lag omtrent samtidig med at mennesket oppfant klær.

Lus overfører relativt få sykdommer, men det finnes et par alvorlige unntak. Lus er vektor for blant annet Bartonella (skyttergravsfeber), Borrelia recurrentis (tilbakefallsfeber) og Rickettsia spp. (flekktyfus).

Referanser

Banks, J. C. & Paterson, A. M. 2004. A penguin-chewing louse (Insecta: Phthiraptera) phylogeny derived from morphology. Invertebrate Systematics 18 (1). 89-100.

Grimaldi, D. & Engel, M. S. 2005. Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.

Johnson, K. P., Yoshizawa, K. & Smith, V. S. 2004. Multiple origins of parasitism in lice. Proceedings of the Royal Society of London B 271 (1550). 1771-1776.

Larsson, S. G. 1966. Insekter. Almindelig del. Danmarks Fauna 71. Dansk Naturhistorisk Forening. G.E.C. Gads Forlag, København, Danmark. 313 sider.

Svensson, B. W. & Hall, K. 2010. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Stövsländor. Psocoptera. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 204 sider.

Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Body_louse. Lastet ned 13.03.2014

Zhang, Z.-Q. 2011. Phylum Arthropoda von Siebold, 1848. I Zhang, Z.-Q. (Ed.): Animal biodiversity: An outline of higher-level classification and survey of taxonomic richness. Zootaxa 3148. 99-103.